Konkurrentenes andedam (kronikk)

Som konkurransedirektør har jeg alltid takket begeistret ja når jeg får en invitasjon til å snakke om konkurranse for bransjeforeninger. Hvorvidt budskapet om behovet for konkurranse går inn når konkurrentene samles utover kvelden over ett glass eller to med vin er imidlertid et annet spørsmål.

Det er liten tvil om at det er behov for øve opp refleksene til bransjeforeninger og deres medlemsbedrifter til å skygge banen når det tas initiativ til samarbeid som kan skade konkurransen.

I en bransje som opplever tøffe nedgangstider, fikk jeg nylig erfare at det åpent ble snakket om behovet for å redusere kapasitet. Dette var særlig overraskende fordi jeg akkurat hadde holdt mitt innlegg om behovet for at bedrifter konkurrerer og i stor detalj utbrodert hvorfor ulovlig samarbeid var straffbart. Mine oppsperrede øyne synes ikke å ha lagt en demper på det klare budskapet i de to påfølgende innleggene om at medlemmene måtte slutte å investere i nye maskiner og heller sanere kapasitet.

Vi skal ikke så langt tilbake i historien da samarbeid mellom konkurrenter om priser og markeder ble sett på som både ønskelig og effektivt. Forløperen til Konkurransetilsynet, Prisdirektoratet, publiserte årlig et kartellregister der bedriftene var pålagt å melde inn "Konkurranseregulerende sammenslutninger og avtaler". I forbindelse med at Konkurransetilsynet skal flytte til et nytt bygg har vi gravd frem utallige oversikter over karteller i tilsynets kjeller, til stor glede for dagens tilhengere av konkurranse.

Fra 1980 ble dispensasjoner for å danne karteller trukket tilbake. Den første kartellsaken ble oversendt Økokrim i 1983. Fortsatt var det imidlertid mulig å søke om dispensasjon fra lovens forbud mot konkurransereguleringer. Mange bransjeforeninger søkte om unntak, og flere fikk dispensasjon helt frem til begynnelsen av 2000-tallet. Ordningen med dispensasjoner ble først opphevet da den nye konkurranseloven trådte i kraft i 2004. Da ble bedriftene selv ansvarlig for å vurdere om samarbeidet var i strid med konkurranseloven.

Som på så mange andre områder kaster historien lange skygger, og Konkurransetilsynet har hatt en betydelig jobb i å rydde opp i gammel moro. Nylig fattet tilsynet vedtak i en sak hvor en bransjeforening i en årrekke samlet inn priser, og distribuerte gjennomsnittlig, høyeste og laveste pris til sine medlemmer. Bransjeforeningen kom også med konkrete anbefalinger om hvordan medlemmene skulle forholde seg til de ulike kundenes tilbud, og hjalp til med god argumentasjon for å øke prisene.  Som mange andre bransjeforeninger, hadde også denne foreningen en historikk hvor den hadde søkt om unntak, selv om den siste søknaden ble avslått.

Konkurransetilsynet kunne ha prøvd seg på samme linje som amerikanske myndigheter og forbudt bransjeforeninger. Det ville imidlertid vært som å sloss mot vindmøller. I Norge er det mange bransjeforeninger og det vil derfor være mer konstruktivt, og trolig mindre risikofylt, å forsøke å mobilisere bransjeforeningene til å jobbe for - ikke mot - konkurranse mellom medlemmene.

Snarere enn å diskutere hvordan en skal redusere kapasitet og sørge for at medlemmene kan "få priser som er å leve med", kan bransjeforeningene snu seg rundt og lære bedriftene om når samarbeid krysser grensen og blir ulovlig. Videre kan de hjelpe bedriftene som ikke har råd til å hyre inn dyre advokater til å lage etterlevelsesprogrammer i bedriftene. Det nytter lite med fine ord på et papir. Et godt etterlevelsesprogram må både følges opp av styret og ledelsen og sitte i ryggmargen på dem som skal regne på anbud og være ute og kjempe om kontrakter.

Konkurransetilsynet kan bøtelegge både bransjeforeningen og medlemsbedriftene når bransjeforeningen legger til rette for et ulovlig samarbeid mellom noen eller flere av medlemsbedriftene. Erfaringene med bransjeforeninger så langt tilsier at vi fremover vil vurdere begge deler for å få gebyrer som har tilstrekkelig avskrekkende effekt.

Bransjeforeningene kan ha en viktig rolle i å fremme etterlevelse av lover, ikke bare innenfor tradisjonelle områder som helse, miljø og sikkerhet, men også for å unngå korrupsjon, brudd på konkurransereglene og andre lover som relaterer seg til økonomisk kriminalitet. Tar de den rollen, kan også Konkurransetilsynet få et mer positivt syn på bransjeforeninger, til tross for at de er og forblir en møteplass for konkurrenter.

Kronikken av Christine B. Meyer , direktør for Konkurransetilsynet, stod på trykk i Dagens Næringsliv 16. juni 2015.

Sist endret: