Kraftløse eiere (kronikk)

Eierskap er viktig for vekst og produktivitet. Dette er ett av budskapene fra produktivitetskommisjonen, som fremlegger sin første rapport neste uke. Akkurat som det er viktig å ha konkurranse mellom bedrifter for å få økonomisk vekst, er det viktig å ha konkurranse i markedet for eierkontroll.

Aktive og gode eiere stiller krav til og skjerper ledelsen i selskapene og når de ikke holder mål, blir ledelsen skiftet ut. Motsatt vil selskaper med svak eierkontroll ofte ende som administrasjonsstyrte selskaper der ledelsen får boltre seg i spenstige og risikofylte prosjekter med lav eller ingen avkastning.

Kommisjonen tar for seg flere sektorer der offentlig eierskap kan være et produktivitetsproblem, men jeg skal her begrense meg til en av disse sektorene, nemlig kraftsektoren. Dette er en sektor der selskapene er innelåst i offentlig sektor og de kommunale eiere har mer enn nok med å styre kommunen og få en stabil tilførsel av til dels høye utbytter fra kraftselskapene for å balansere kommuneøkonomien.

Det er minst tre grunner til at kraftselskapene blir låst til kommunale eiere. For det første er det ikke lenger lov å selge offentlige kraftselskaper til private aktører. Paradoksalt nok har dette sin bakgrunn i Esas krav om å likebehandle private og offentlige eiere. Tidligere var slik at kommunene fikk tidsubegrensede konsesjoner for vannfall og kraftverk, mens de private aktørene fikk tidsbegrensede konsesjoner. Når konsesjonene utløp, skulle vannfall og kraftverk hjemfalle staten.

Myndighetenes respons på Esas krav om likebehandling var avvikling av det private eierskapet til vannfall og kraftverk. Siden 2008 er det bare offentlige aktører som kan eie vannfall og kraftverk når konsesjonene utløper, og muligheten til å gi nye tidsbegrensede konsesjoner til private er avviklet. Private aktører kan kun eie inntil en tredjedel av aksjene i et offentlige kraftselskap.

Med mindre kommunale kraftselskaper skal spise hverandre, er det bare én alternativ kjøper igjen, og det er staten, gjennom Statkraft. Statkraft er imidlertid blitt så stor i det norske kraftmarkedet at konkurranseloven setter klare begrensninger for innenlandsk ekspansjon gjennom oppkjøp.

Den tredje hindringen for konkurranse om eierskap er koblingen av nett og produksjon. Av 180 kraftselskaper har 110 selskaper også nett. Ved siden av faren for kryssubsidiering mellom monopol og konkurranseutsatt virksomhet, innebærer dette at private aktører effektivt stenges ute fra å eie nettselskaper.

Konsekvensene av det innelåste eierskapet er lavere verdiskaping og produktivitet og en struktur som oppmuntrer til administrasjonsstyrte selskaper og høye utbytter.

Flere kraftselskaper har vært i medienes søkelys etter risikofylte investeringer. I Troms Kraft kostet svensk «moro» to milliarder kroner, ifølge DN, nesten det dobbelte av det samlede utbyttet i perioden 2002 til 2010. Mange kraftselskaper har også investert tungt i bredbånd og oversett at det å grave kabler ikke nødvendigvis er en god forutsetning for å drive et godt bredbåndsselskap. For mange har investeringen vært så som så, og flere kraftselskaper har avhendet bredbåndsvirksomheten.

Hva kan så gjøres for å låse opp i den fastlåste situasjonen i kraftbransjen?

Det mest grunnleggende er å stille spørsmålet om en må ha et offentlig eierskap. Det er ikke mulig å flytte vannfall ut av landet, og utbygging og drift av kraftverk er også nøye regulert. Hvis det er et ønske om at grunnrenten skal tilfalle det norske folk, kan det like godt ivaretas gjennom skatte- og avgiftssystemet.

Et mindre radikalt forslag er å gjeninnføre tidsbegrensede konsesjoner, og gjøre dette gjeldende også for kommunalt eide selskaper for å sikre likebehandling. Det vil sikre at vannkraftressursene ikke permanent havner på private og utenlandske hender.

Videre er det mulig å gå lenger enn forslaget til Reiten-utvalget som foreslo et krav til regnskapsmessig skille mellom kraftproduksjon og nettvirksomhet. Ved å stille krav om et eiermessig skille, vil en ikke bare få bukt med uheldig kryssubsidiering, det vil også kunne gi en nødvendig konsolidering av nettselskaper og et bedre grunnlag for nye investeringer i infrastruktur.

Det er viktig at en ikke låser kraftselskapene inn i en kommunal lekegrind, men heller åpner for nye eiere av kraftselskapene. Det vil ikke bare gi næringen bedre forutsetninger for å skape verdier, men også kunne skjerpe de eksisterende kommunale eiere til å ta opp kampen og bli mer kraftfulle.

Kronikken av Christine B. Meyer , direktør for Konkurransetilsynet og  medlem av Produktivitetskommisjonen, stod på trykk i Dagens Næringsliv 4. februar 2015.

Sist endret: