Mellomløsningen (kronikk)

Konkurransetilsynets rolle er ikke å sørge for ideelle partnerskap, men å ta stilling til fusjoner vi får på vårt bord.

De siste månedene har Konkurransetilsynet tillatt flere store fusjoner: TeliaSoneras oppkjøp av Tele2, Coops oppkjøp av Ica og, rett før påske, TV 2s oppkjøp av C More. Konkurransetilsynet valgte å ikke gripe inn mot TV 2s oppkjøp av C More, mens fusjonene innenfor tele- og dagligvarebransjen ble tillatt på vilkår.

I etterkant av Konkurransetilsynets beslutninger har det blitt reist spørsmål om hvorvidt fusjoner i det hele tatt bør tillates på vilkår og hvorvidt tilsynet har inntatt rollen som en «market maker» i fusjonskontrollen.

Når fusjoner blir meldt til Konkurransetilsynet, har vi tre valg:

* Vi kan klarere fusjonen uten å gripe inn, som var tilfellet med TV 2 og C More

* Vi kan si nei til fusjonen

* Vi kan velge en mellomløsning som er å godkjenne fusjonen på vilkår.

Å tillate fusjoner på vilkår betyr at partene må forplikte seg til å selge virksomhet og/eller opptre på måter som ivaretar konkurransen.

Coop og Ica ble tillatt på vilkår om at 93 butikker måtte selges.

Tilsynet godkjente TeliaSoneras oppkjøp av Tele 2 når en rekke vilkår var på plass, deriblant inngåelse av en såkalt roamingavtale, samt salg av infrastruktur og kunder til ICE.

Professor Tommy Gabrielsen har tatt til orde for at det ville vært bedre om Konkurransetilsynet ikke kunne godkjenne fusjoner på vilkår og dermed måtte si nei til Coop og Ica. Kanskje hadde man da hatt fem aktører i det norske markedet - Bunnpris inkludert - i stedet for fire.

Grunnprinsippet for Konkurransetilsynets håndtering av fusjoner er at det er næringsfrihet i Norge, og tilsynet skal bare gripe inn når fusjonen skader konkurransen og effektivitetsgevinstene ikke kan veie opp for tapet. Det at konkurranseloven åpner for tre alternativer, gjør at inngrepet ikke blir større enn nødvendig for å rette opp i konkurranseskaden.

Uten denne anledningen til å velge en mellomløsning måtte Konkurransetilsynet ha sagt nei til langt flere fusjoner.

Selv om det sikkert kunne være fristende, og særlig i konsentrerte markeder som dagligvare og telekommunikasjon, er det ikke Konkurransetilsynets rolle å legge til rette for ideelle partnerskap. Vår jobb er å ta stilling til fusjoner som kommer på vårt bord, ikke til en mulig ønskesituasjon der Ica fortsatte som uavhengig aktør og Tele2 valgte utfordreren ICE fremfor godt etablerte TeliaSonera.

Det er fusjonspartenes ansvar å tilby Konkurransetilsynet avhjelpende tiltak, og tilsynet kan velge å si ja eller nei til tiltakene. Vi kan med andre ord ikke fortelle partene hvilke tiltak de må ha på plass for å få godkjent fusjonen.

For at de ikke skal famle i blinde, forsøker vi så langt som mulig å fortelle partene om våre vurderinger av konkurranseskaden. Det er samtidig ikke til å legge skjul på at balansen ofte kan være krevende. Partene har dårlig tid og ønsker å få avklart hvor tilsynet står så raskt som mulig. Konkurransetilsynet har på den annen side behov for noe tid til å forstå hvor konkurranseskaden kan oppstå.

I en slik situasjon kan Konkurransetilsynet oppleves som mindre meddelsom enn det partene ønsker.

Det er imidlertid klart at det i fusjoner med potensiell stor konkurranseskade skal betydelige tiltak til for å få fusjonen godkjent, og dette vil forståelig nok ofte sitte langt inn hos de fusjonerende partene. Det er derfor ikke uten grunn at de endelige tiltakene som Konkurransetilsynet kunne akseptere, kom på plass i siste time i fusjonen mellom TeliaSonera og Tele2.

Selv når partene tilbyr avhjelpende tiltak, er det viktig for Konkurransetilsynet å forsikre seg om at tiltakene vil bli gjennomført. Hvis vi godkjenner fusjonen og partene har forpliktet seg til å selge ut deler av virksomheten, vil dette lett kunne gå i vasken dersom vi har tillatt partene å gjennomføre fusjonen. Vi er opptatt av at partene skal ha incentiver til å få på plass tiltakene av hensyn til konkurransen.

Det var derfor viktig at TeliaSoneras avtale med ICE ble inngått før fusjonen ble tillatt og at Coop hadde på plass avtalene om salg av butikker til Norgesgruppen og Bunnpris.

Det er Konkurransetilsynets vurdering at den tredje løsningen med avhjelpende tiltak er en god og proporsjonal måte å håndheve fusjonskontrollen på. Uten denne mellomløsningen står tilsynet i fare for å gripe for sterkt inn i markedet for eierkontroll og bli en reell markedsaktør.

Kronikken av Christine B. Meyer , direktør for Konkurransetilsynet, stod på trykk i Dagens Næringsliv 8. april 2015.

Sist endret: