Öpna landskap (kronikk)

«Jag trivs bäst i öppna landskap» synes ikke lenger å bare være en av de mest populære visene gjennom tidene.

Lovprisingen av öppna landskap går som et farsott i norsk næringsliv.

Toppleder etter toppleder flytter sine organisasjoner inn i nye bygg med åpne landskap og flere og flere adopterer clean desk der ingen har fast arbeidsplass og alt må ryddes bort hver dag. Men er det nå slik at åpne landskap passer alle - enten det gjelder personer eller virksomheter? Og hvorfor i all verden har jeg som konkurransedirektør meninger om dette som jeg føler behov for å uttrykke i DN?

Foranledningen er at Konkurransetilsynet skal flytte på seg, ikke fra Bergen, men i Bergen. Som for de fleste andre virksomheter har vi vurdert hva slags kontorløsning vi skal velge. Konkurransetilsynet har i dag åpne landskap, men tilbakemeldingen fra medarbeiderne er unison - de ønsker seg kontorer.

Noen vil kanskje si at det helt sikkert er fordi Konkurransetilsynet har så mange jurister og alle vet jo at jurister ikke trives i landskap. Det kan nok være en kjerne i det. Jeg har allerede valgt å flytte det mest juristtunge miljøet - Kofa-sekretariatet - ut av landskap. Jeg har vel aldri sett noen som så tydelig ga uttrykk for at de ikke trives i landskap med høye, tette skillevegger og propper i ørene.

I Konkurransetilsynet produseres det mye dokumenter, i elektronisk form selvfølgelig, etter regjeringens tydelige oppfordring. Det er et utstrakt konsentrasjonsarbeid og mye tenke- og skrivearbeid må gjøres av den enkelte. Da er det kanskje ikke så rart at det også fra økonomer kommer ønske om øretelefoner slik at summingen fra landskapet kan stenges ute.

En annen årsak til det sterke ønsket om egne kontorer kan være at Konkurransetilsynet har sin andel medarbeidere - meg selv inkludert - som ikke skårer høyt på skalaen over de mest ekstroverte og som i perioder liker best å tenke og jobbe alene.

Denne mulige årsakssammenhengen er inspirert av boken «Quiet: The Power of Introverts in a World That Can't Stop Talking» av Susan Cain. Cain, som også har ett av de mest sette foredragene på TED Talks, beskriver et samfunn der undervisning, arbeidsliv og sosiale forventninger bygger mer og mer oppunder ekstroverte personer som får energi av eksterne stimuli. Fra å gå fra et skolesystem med pulter for hver elev og vektlegging av individuelle prestasjoner, har vi som i USA utviklet oss til å sette elevene sammen i team og evaluere teamets innsats. Og fra å gå fra et arbeidsliv der alle hadde eget kontor skal alle nå passes inn i et landskap med mindre og mindre avstand til kolleger.

Det er vel også slik at eksempelets makt i mitt tilfelle kanskje ikke akkurat taler i favør av landskap. Det første jeg gjorde da jeg kom til Konkurransetilsynet var å bygge opp igjen de veggene som hadde blitt revet ned og gå fra åpent landskap til kontor. Da må jeg innse at jeg ikke fremstår som den fremste forkjemperen for å rive kontorveggene.

Jeg tror imidlertid den største feilen vi gjør er å tro at one size fits all og istedenfor å se etter kontorløsninger som er in og helt lik for alle - à la åpne løsninger med clean desk - erkjenne at det er behov for ulike løsninger for virksomheter, for individer og også innenfor hvert individ.

Selv om det kanskje ikke høres slik ut, er det behov for utstrakt teamarbeid også i Konkurransetilsynet. Men ikke hele tiden. Mye tanke- og skrivearbeid må skje individuelt og da er det forståelig at hver og en ønsker at det skjer innenfor kontorets fire vegger. Så resultatet av vårt felles og individuelle arbeid for å tenke ut gode kontorløsninger er at vi sier som Ole Brumm - ja takk begge deler. Det betyr at vi lager kontorer til alle medarbeiderne som ønsker det, men kontorene blir små slik at vi også får plass til mange prosjektarbeidsplasser og prosjektrom rett utenfor kontorene der teamjobbing oppmuntres. Bygget vi skal flytte til er langt og smalt slik at det er plass til mange kontorer og arealene blir utnyttet best mulig.

Det er ikke noen edle motiver som ligger bak den løsningen vi har valgt. Vi har lett etter løsninger som gjør at våre medarbeidere kan jobbe mest mulig effektivt, og dette er den løsningen som passer best for den organisasjonen jeg leder. Den høyeste kostnaden er og blir lønn til medarbeidere, og medarbeidere som ikke fungerer eller mistrives i landskap med minst mulig plass koster langt mer enn noen ekstra kontorvegger.

Kronikken av konkurransedirektør Christine Meyer sto på trykk i Dagens Næringsliv 21.07.2014.

Sist endret: