Opprør mot mastodontene (kronikk)

Hvis en var opptatt av konkurranse til det beste for pasientene, ville det da blitt en fusjon mellom Rikshospitalet og Radiumhospitalet?

Dette er fra en tid da myndighetene hadde stor tro på stordriftsfordeler og Prisdirektoratets oppgave var å kontrollere priser og føre oversikt over kartellavtaler og store bedrifter.

Et slikt lovlig kartell var bryggeriavtalen. Kartellet ble etablert i 1902 og levde i beste velgående til 1989, da Bryggerienes Hovedavtale ble oppløst. Tanken bak bryggeriavtalen var at det var lite effektivt å frakte tunge ølkasser over hele landet og at den beste måten å utnytte stordriftsfordeler på var å gi fem bryggerier enerett på hver sine områder. Avviklingen av bryggeriavtalen på slutten av 1980-tallet falt sammen med et paradigmeskift i norsk politikk fra prisregulering til konkurransepolitikk og dermed tro på konkurranse som et helt sentralt virkemiddel for økonomisk vekst. Flere store sektorer med store, statlige monopolister ble deregulert i denne perioden der iblant kraft- og telesektorene.

Paradigmeskiftet som skjedde på 1980- og 90-tallet ser fortsatt ikke ut til å ha nådd inn til offentlig sektor. Her er troen på stordriftsfordeler og deling av markeder minst like stor som den var før avreguleringen. Vi ser det kanskje aller tydeligst i sykehussektoren, men tanken på store enheter er heller ikke fremmed innenfor utdanningssektoren der det har vært mange forsøk på å fusjonere universiteter og høyskoler innenfor samme regioner.

Som en som er mer enn normalt opptatt av å bruke konkurranse som virkemiddel må jeg innrømme at jeg lytter med misunnelse når mine internasjonale kolleger forteller om sine konkurransemessige vurderinger av sykehusfusjoner i sine hjemland. Hvis en var opptatt av konkurranse til det beste for pasientene, ville det da blitt en fusjon mellom Rikshospitalet og Radiumhospitalet, en fusjon der en viktig drivkraft var ønsket om mer penger fra myndighetene? Og ville det blitt nok en fusjon mellom det nye Riks- og Radiumhospitalet og Ullevål sykehus? Er stordriftsfordelene innenfor sykehussektoren så annerledes enn andre sektorer at det tilsier at det ikke er sunt å konkurrere, eller representerte de ulike tilnærmingene til kreftbehandling som Radiumhospitalet og Rikshospitalet hadde en sunn konkurranse mellom to høykompetansebedrifter?

Innenfor universitet- og høyskolesektoren er det i dag et stort mangfold, noen vil sågar hevde et for stort mangfold. Problemet med universitets- og høyskolesektoren er at kvaliteten på mange studier og studiesteder ikke er god nok. Mangfoldet i alle kriker og kroker har fått lov til å utvikle seg i fravær av konkurranse. Det vil si at svake institusjoner som tiltrekker seg få studenter får overleve, mens institusjoner som er flinke og tiltrekker seg både dyktige forskere og studenter blir holdt tilbake. Det er mulig at svaret for å heve kvaliteten og klatre på internasjonale rankinger er færre institusjoner, men svaret er ikke å skape store mastodonter gjennom fusjoner og la de svake fusjonere med de kvalitetsmessig sterke. Det er ingen garanti for at de sterkeste genene og de beste egenskapene overlever integrasjonen, særlig ikke hvis den svake er størst.

Istedenfor å tenke som de gamle planøkonomene, burde de som har ansvar for sektorene se til hvordan rammebetingelsene er utformet rundt de fremste universitetene og sykehusene i verden. Det er ikke tilfeldig at det kanskje fremste lærestedet i verden er Boston med 35 hardt konkurrerende universitet og colleges. Konkurranse mellom gode læresteder i samme by eller region er en styrke, og de eventuelle synergiene som ligger i å slå sammen administrasjoner kan raskt spises opp av manglende innovasjonspress og intern vektlegging.

Og selv om Konkurransetilsynet som i sin tid het Pristilsynet og gikk rundt og sjekket priser, så betyr ikke det at konkurranse bare et virkemiddel for å få lave priser. Faktisk kan det være vel så viktig å ha øynene rettet mot å sørge for å gi pasienter og studenter mulighet til å velge mellom flere tilbud av høy kvalitet og attraktivitet.

Konkurranse er imidlertid en skjør plante, det tar tid før den får feste og veien dit kan både være humpete og lang. Det er ikke tilfeldig at det har tatt flere tiår før de store bryggeribedriftene har mistet totale dominans. I dag er det imidlertid få bransjer som kan skilte med så stor innovasjon i et mikroformat. Det haster derfor å gjøre et opprør mot de norske mastodontplanene i de statlige helse- og utdanningssektorene.

Kronikken av konkurransedirektør Christine Meyer sto på trykk i Dagens Næringsliv 25.08.2014.

Sist endret: