Rettslige irrganger (kronikk)

Tingrettsdommere flest møter høyst én konkurransesak i løpet av sin karriere. Kvaliteten på dommene blir ikke god nok, skriver konkurransedirektør Christine Meyer i en kronikk i Dagens Næringsliv onsdag.

Konkurranserettens rettslige irrganger er et tema som har opptatt meg lenge som konkurransedirektør, men som ikke har vært god tone å rope for høyt om. Dette har kanskje sitt grunnlag i at jeg er økonom og ikke jurist, eller at jeg mangler forståelse for viktige prinsipper i det norske rettssystemet.

Spørsmålet er om det er behov for å utfordre det bærende prinsipp om generalistdomstoler og gi plass til mer spesialiserte domstoler som bedre kan håndtere sjeldne og økonomisk kompliserte saksområder som konkurranseretten er et eksempel på.

I konkurranseretten har partene mulighet for å bringe inn Konkurransetilsynets gebyrvedtak til retten enten det dreier seg om et ulovlig samarbeid, misbruk av dominerende stilling eller andre gebyrvedtak. Partene kan velge om saken skal opp i eget eller statens hjemting Oslo, og resultatet er oftest at eget hjemting blir valgt.

Dette betyr at Konkurransetilsynets saker går i ulike tingretter over hele landet.

Det overveiende flertall av tingrettsdommere som kommer bort i konkurranseretten, vil kun få én konkurransesak på sitt bord i løpet av sin karriere. Det er også slik at dommere, som alle oss andre, ofte har en beslutningsskjevhet hvor vi griper til den kunnskapen vi har lett tilgjengelig – eksempelvis strafferettslig argumentasjon. I tillegg synes det å være en tendens til at praksis fra EU-domstolen ikke tillegges tilstrekkelig vekt.

Resultatet av tingrettsbehandlingen er at mange av avgjørelsene ikke holder den kvalitetsmessige standarden de burde holde. Mange dommer blir da også nærmest automatisk anket uavhengig om det er partene eller Konkurransetilsynet som taper.

Tingretten blir i så måte et forlengende og unødvendig hinder i ankebehandlingen.

Sett i dette perspektivet står det likevel stor respekt av det arbeidet tingrettsdommerne gjør, det er ikke de enkelte dommerne som er problemet. Problemet er systemet som gjør at de ikke får hverken opplæring eller trening i å håndtere konkurranseretten. Det finnes flere gode opplæringsprogrammer innenfor EU, men spørsmålet er hvorvidt det er tjenlig å sende tingrettsdommere på kurs innenfor et område som sannsynligvis aldri kommer på deres bord.

På andre områder er det helt selvsagt at spesialisering er grunnlag for utøvelse av profesjonen. En ville for eksempel neppe slippe en lege som er spesialist på knær løs på hjernen som en engangsforeteelse. Ikke bare mangler legen opplæring i hjernekirurgi, han har heller ingen praksis fra gjentatte operasjoner.

Innenfor konkurranseretten fremstår Norge som unntaket. Sverige og Finland har markedsdomstoler som er særdomstoler for å håndtere konkurranserettssaker, mens Danmark har en ordning med spesialisert overprøving i en klagenemnd. Dette betyr at instansen får erfaring med konkurransesaker og derfor bedre forutsetninger til å fatte gode beslutninger.

Motstanderne av særdomstoler vil hevde at oppretter en særdomstoler for konkurransesaker, vil det bare være et første steg på veien mot en uthuling av det bærende prinsippet i norske domstoler om generalistkompetanse. Konkurranseretten vil imidlertid ikke være det første rettsområdet, det er allerede spesialdomstol for arbeidsretten.

Det finnes også mange veier til målet, og det viktigste sett med konkurranseøyne er at det tillates en spesialisering innenfor konkurranseretten. Det kunne gjøres ved å legge håndtering av konkurransesaker til en fast tingrett, slik at et knippe dommere kunne få opplæring og erfaring med konkurransesaker. Skulle en gå veien om opprettelse av særdomstol, måtte denne også håndtere en rekke andre rettsområder, og det vil være klokt særlig fordi det ikke akkurat florerer med konkurransesaker.

Regjeringens forslag er å la et fremtidig klageorgan for konkurransesaker både behandle klager på fusjonssaker og gebyrsaker. Dette vil være en god løsning, fordi det gir en effektiv og kompetent klagesaksbehandling av alle konkurransesaker før de eventuelt går til domstolene.

En slik samling av klagesakene i et spesialisert klageorgan gjør det mindre sannsynlig at sakene vil ankes videre. Retten vil uansett kunne få en mer spisset sak og sakene vil derfor kunne gå direkte fra klagenemnden til lagmannsretten.

Konkurransesakene tjener som et eksempel på en generell utfordring i norsk rettsvesen, nemlig håndtering av saker med komplekst økonomisk faktum og nokså vanskelig tilgjengelige rettsregler. Skal vi ha en god behandling av slike saker, må vi tørre å spørre om det er på tide med spesialisering – også innenfor de rettslige (irr-) gangene.

Kronikken av Christine B. Meyer , direktør for Konkurransetilsynet, stod på trykk i Dagens Næringsliv 26. august 2015.

Sist endret: