Konkurransetilsynet
Lars Sørgard, konkurransedirektør.

Kronikk: Bøndene tjener på konkurranse

Bøndene og forbrukerne har felles interesse av at landbrukets unntak fra konkurranseloven blir så snevert som mulig.

I Norge, som i en rekke andre land, har vi valgt å iverksette tiltak for å opprettholde landbruket. Bøndene får direkte tilskudd, samtidig som det er en omfattende importskjerming som gjør det mulig å ta en høy pris på norske landbruksprodukter solgt i Norge. Dette siste krever at bøndene opptrer samlet. Kun dersom de gjør det, er de sikret å kunne presse frem en høy pris for de produktene de selger.

Prissamarbeid mellom produsenter på samme ledd i verdikjeden, i dette tilfeller samarbeid mellom bønder, er imidlertid i strid med konkurransereglene. Det å sikre bøndene en høy pris for sine produkter krever følgelig et unntak fra konkurranseloven. Det har de fått gjennom det såkalte primærnæringsunntaket.

Det er et politisk valg å ta ut deler av støtten til bøndene gjennom en høy pris i markedet. Konkurransetilsynet forholder seg selvsagt til det. Vi er innforstått med at et slikt politisk valg vil innebære at det er påkrevet med et primærnæringsunntak og importskjerming. Samtidig er det grunn til å påpeke at det er uheldig dersom primærnæringsunntaket blir mer omfattende enn strengt tatt nødvendig.

Det er åpenbart at norske forbrukere er tjent med mest mulig konkurranse og dermed et så snevert unntak som mulig. Det er kanskje mer overraskende at et snevert unntak også er i bøndenes interesse.

La oss som et tankeeksperiment anta at hele verdikjeden for mat er unntatt fra konkurransereglene.

Da kunne dagligvarekjedene fritt samarbeidet og helt avlyst konkurransen seg imellom. En ville da risikert at kjedene kunne tatt ut en enda større margin. Det kunne fort medført at bonden satt tilbake med en mindre andel av fortjenesten i hele verdikjeden.

I en slik situasjon kan kjedene også avtale at hver av dem på egen hånd ikke benytter ressurser på å videreutvikle produktene. De unngår i så fall en kamp om å stjele salg fra hverandre. Det vil ventelig føre til en mindre omfattende produktutvikling, da de ikke lenger er opptatt av å stjele kunder fra hverandre.

Mindre produktutvikling gir et dårligere utvalg for sluttkundene. Det gir i tillegg en mindre økning i totalt salg av disse produktene, og dermed mindre total inntekt for bøndene.

Dette illustrerer at konkurranse i siste del av verdikjeden for mat – på kjedeleddet – vil kunne gi gevinster for bøndene, både ved at de selv sitter tilbake med en større andel av fortjenesten i verdikjeden og ved at økt produktutvikling kan øke det totale salget. Tilsvarende kan en argumentere for andre deler av verdikjeden, for eksempel foredlingsleddet.

I en rekke landbruksmarkeder er det opprettet samvirke av bønder, som typisk omfatter både primærleddet og det etterfølgende innkjøps- eller foredlingsleddet. Det innebærer at bøndene sammen eier produksjonen i påfølgende ledd i verdikjeden.

Selv i et slikt tilfelle er det gode argumenter for at konkurranse kan være gunstig, også for bøndene.

Tenk deg et tilfelle der det er en privateid bedrift som ønsker tilgang til en råvare i landbruket, og at den vil konkurrere med et samvirke om å tiltrekke seg bønder. Den privateide bedriften gir et attraktivt tilbud til bønder for å sikre seg råvarer. Hvis samvirket har som mål å holde på bøndene, må det gjøre det attraktivt å forbli i samvirke. Ved å drive mest mulig effektivt, vil det gi størst mulig overskudd og dermed gi rom for å betale en god pris til bøndene for råvarene som leveres til samvirket.

Følgelig kan konkurranse også i det tilfellet være gunstig for bøndene, da det bidrar til et press i retning mest mulig effektiv drift i samvirket og derigjennom best mulig pris som bøndene til slutt mottar. En mest mulig effektiv distribusjon er også i sluttkundene (og samfunnet totalt sett) sin interesse.

I løpet av høsten vil det bli lagt frem en landbruksmelding. Det er naturlig i den forbindelse å vurdere omfanget av primærnæringsunntaket. En bør ut fra det som her er sagt kunne argumentere for at det er i bondens – og sluttbrukernes – interesse at primærnæringsunntaket er så snevert som mulig. Det er kun på selve råvareleddet – primærproduksjon – det bør gis unntak, og det kan tenkes at selv der bør det være åpent for noe konkurranse. Hvordan primærnæringsunntaket utformes må vurderes konkret fra marked til marked.

Det er, slik jeg ser det, ikke noen direkte konflikt mellom bonden og forbrukeren hva angår omfanget av primærnæringsuttaket. Snarere tvert imot. Aktørene i begge ender av verdikjeden for mat kan tjene på at det er konkurranse i flere ledd i verdikjeden.

Lars Sørgard , konkurransedirektør

Kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 4. oktober 2016

Sist endret: