Lars Soergard50.jpg
Konkurransedirektør Lars Sørgard.

Kronikk: Unik kjedemakt i Norge?

Det unike ved norsk dagligvare er ikke de største kjedenes dominans, men fraværet av utfordrere som står sterkt utenlands.

Konkurransedirektør Lars Sørgard

Mange av oss er bekymret for den høye konsentrasjonen i norsk dagligvaresektor. Det er kun tre landsdekkende kjeder med egen distribusjon, Rema 1000, Norgesgruppen og Coop.

Mange er særlig bekymret fordi Norgesgruppen har en høy markedsandel. De har om lag 42 prosent av det norske dagligvaremarkedet, 13 prosentpoeng mer enn den nest største kjeden Coop.

Men er nå dette unikt?

Det er naturlig å sammenligne med de andre nordiske landene. Både i Sverige og Finland har den største kjeden en høyere markedsandel enn Norgesgruppens i Norge, henholdsvis om lag 51 prosent i Sverige og 46 prosent i Finland. Hvis en ser på samlet markedsandel for de to største kjedene, finner en at Finland har høyest konsentrasjon (nesten 80 prosent), mens de tre andre nordiske landene inkludert Norge har om lag samme konsentrasjon målt på denne måten (om lag 70 prosent)

Så langt er det lite unikt med norsk dagligvaresektor. Men hvis vi ser på den andre enden av skalaen, utfordrere til de store kjedene, skiller Norge seg klart ut:

  • Norge har kun én liten aktør, Bunnpris med om lag fire prosent.
  • I Finland er det seks aktører som hver har under ti prosent markedsandel, hvorav Lidl er den største med om lag ni prosent.
  • I Sverige er det tre aktører med under åtte prosent markedsandel, hvorav de to minste er Lidl og Netto.
  • I Danmark er det tre små aktører med hver under 11 prosent markedsandel, henholdsvis Rema 1000, Lidl og Aldi.

Det er særlig grunn til å merke seg at mange av utfordrerne i de andre nordiske landene er kjeder som har en sterk posisjon i andre land. Det gjelder for eksempel Lidl, Aldi og Netto. Tre utenlandske aktører har prøvd å etablere seg i Norge, men alle er nå ute av markedet: l Carrefour etablerte seg med noen få butikker i samarbeid med Norgesgruppen i 2003, men trakk seg ut etter kort tid.

  • Lidl etablerte en rekke butikker i 2004, men lyktes aldri med å få ordentlig fotfeste. De ble kjøpt opp av Rema 1000 i 2008.
  • Ica var lenge aktiv i Norge, men tapte markedsandeler over en lang periode og ble kjøpt av Coop i 2015.

Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor vi ikke har utenlandske utfordrere i det norske markedet. Det norske importvernet medfører at det for mange produkter er dyrt å importere, og i noen tilfeller helt uaktuelt. Utfordrere med en sterk stilling i andre land, som Lidl med base i Tyskland, kan dermed i Norge ikke nyte godt av gode innkjøpsavtaler som de har forhandlet seg frem til for hele konsernet.

Hverken Sverige, Finland eller Danmark har et så strengt importvern som Norge. Ut fra dette er det ikke så overraskende at Lidl mislyktes i Norge, mens de har klart å få fotfeste i de tre andre nordiske landene.

I Sverige er Ica den største aktøren, og de har en sterkere stilling enn Norgesgruppen i Norge. Ica har åpenbart muskler nok i Sverige til å forhandle frem gode innkjøpsbetingelser. Men det var liten trøst for Ica sin norske virksomhet. Selskapet ble i likhet med Lidl låst inne til å foreta mye av sitt innkjøp fra norske leverandører.

Ifølge Ica hadde de betydelig dårligere innkjøpsbetingelser i Norge enn det som var tilfelle for Norgesgruppen.

I Norge er det bred politisk enighet om å beskytte norsk jordbruk ved å skjerme næringen mot import. Gitt det, er det beste vi kan gjøre å bygge ned etableringshindringer så langt det er mulig uten å avskaffe importvernet.

Nærings- og fiskeridepartementet har bestilt en utredning som skal se nærmere på etableringshindringene i verdikjeden for mat og foreslå tiltak for å redusere disse. Kanskje det kan lede til at strukturen i norsk dagligvaresektor blir mer lik våre naboland? I så fall vil de etablerte kjedene i Norge utsettes for et større konkurransepress, til glede for oss forbrukere.

Hvis vi lykkes med å tiltrekke nykommere til bransjen, gir det i neste omgang en utfordrer mulighet til å kapre markedsandeler og kjempe på like fot med de etablerte kjedene i Norge. Men erfaringene fra de andre nordiske landene, hvor de største kjedene over lang tid har hatt en sterk stilling, synes å illustrere at det er en lang vei å gå før utfordrere overtar plassen til noen av de etablerte kjedene.

På kort sikt er derfor det viktigste tiltaket at Konkurransetilsynet overvåker konkurransen mellom de til enhver tid etablerte kjedene, for å sikre at de opptrer uavhengig av hverandre og konkurrerer hardest mulig.

Kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 7. mars 2017.

Sist endret: