Norske kommuner har mye å tjene på å legge sine pensjonsavtaler ut på anbud og dermed utløse konkurranse.
Skrevet av avdelingsdirektør Gjermund Nese og konkurransedirektør Lars Sørgard.
Storebrand og DNB planlegger å gjøre comeback i markedet for kommunal tjenestepensjon i forbindelse med at det innføres en ny ordningen for offentlig tjenestepensjon i 2020. Dette er gode nyheter for norske kommuner. Hvis de konkurranseutsetter sine pensjonsordninger kan det bety sparte kostnader. Det kan kommunene bruke på andre gode formål for sine innbyggere.
Storebrand og DNB trakk seg ut av dette markedet i 2012. Fra da av har dette vært et monopolistisk marked med KLP som eneste leverandør. Kommunenes eneste alternativ har vært å opprette egne pensjonskasser. Noen har gjort dette, men for mange kommuner er ikke dette et realistisk alternativ.
Konkurrentenes sorti fra markedet kom ikke som noen stor overraskelse. Konkurransetilsynet publiserte allerede i 2010 en rapport som vurderte konkurransen i markedet for kommunal tjenestepensjon som begrenset. Det var få aktører som tilbød produktet, og kommunene orienterte seg i liten grad i markedet om alternative leverandører. Samtidig ble det påpekt at når de først gjennomførte anbudskonkurranser var konkurransen hard og kommunene mottok flere konkurrerende tilbud.
Problemet var at bare rundt ti kommuner benyttet anbud på dette området i løpet av et år.
I et slikt marked, der kommunene er de som etterspør tjenesten som leveres, må aktørene konkurrere om den kundemassen som allerede eksisterer. Det kommer ingen nye kunder inn i markedet. Hvis ikke kommunene da er villig til å vurdere alternative leverandører, vil det ikke ligge til rette for konkurranse i dette markedet.
Storebrand og DNB fremhever selv at kommunenes manglende anbudsutsetting var en vesentlig årsak til at de trakk seg ut av markedet.
I tilfellet med kommunal tjenestepensjon er de ansattes pensjon fastsatt gjennom tariffavtalen. Selve pensjonen påvirkes ikke av graden av konkurranse i markedet. Det leverandørene konkurrerer på, vil være knyttet til forvaltning og administrasjon. Gjennom å konkurrere på disse parameterne vil ulike aktører kjempe om å tilby kommunene pensjonsordninger til lavest mulig kostnad.
En kan dermed gjennom konkurranse sikre reduserte kostnader for kommunene, samtidig som pensjonsrettig-hetene for arbeidstagerne opprettholdes.
Konkurranse vil bety at selgerne må skjerpe seg.
Et eksempel fra kraftmarkedet illustrerer potensialet. I 2003 ble det åpnet for konkurranse om å tilby oss sluttkunder såkalt spotkontrakt. Kundene får da strømprisen bestemt i spotmarkedet, med et prispåslag, og selgerne konkurrerer om prispåslaget (som kan tolkes som kostnaden ved å administrere). Fra 2003 til 2011 falt spotpris-påslaget med over 40 prosent i områder med hard konkurranse, og med under ti prosent i områder med kun begrenset konkurranse.
I markedet for kommunal tjenestepensjon forvaltes mer enn 500 milliarder kroner, og årlige premier er på knapt 40 milliarder kroner. Det er vanskelig å vite hvor stor kostnadsbesparelse som vil være resultatet av konkurranse i dette markedet. Men potensialet er stort.
En kostnadsbesparelse som utgjør kun én promille av de forvaltede verdiene vil bety en besparelse på rundt en halv milliard kroner årlig for kommunene.
Mange kommuner setter innkjøp av blant annet blyanter og kulepenner ut på anbud. Da er det paradoksalt dersom de velger å ikke sette sine pensjonsordninger – som er et av deres største innkjøp – ut på anbud.
Med inntreden av nye aktører i markedet for kommunal tjenestepensjon oppstår det en etterlengtet mulighet for norske kommuner til å spare kostnader.
Erfaring fra sist gang det var flere aktører i dette markedet viser at få kommuner velger å sette ut på anbud denne tjenesten. Gitt den store potensielle besparelsen bør kommunene i større grad legge sine pensjonsordninger ut på anbud.
Det er en gylden anledning til å gjøre dette i 2020, når den nye ordningen for offentlig tjenestepensjon innføres.
Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 20. desember 2018