Erfaringene fra kraftmarkedet illustrerer at det ikke er så enkelt å regulere seg til økt konkurranse og lavere priser.
Av konkurransedirektør Lars Sørgard.
Det er med ujevne mellomrom oppslag i pressen om markeder hvor det er tilsynelatende potensiale for mer konkurranse og lavere priser. En observerer for eksempel i kraftmarkedet at noen kunder betaler en høy pris, mens andre får tilbud om en lav pris. Når ikke alle kunder nyter godt av konkurransen, hvorfor da ikke gå inn og regulere slik at alle kunder kan sikres en lav pris?
Nettopp kraftmarkedet kan illustrere noen av utfordringene ved regulering. I England ble kraftmarkedet liberalisert fra slutten av 80-tallet. De erfarte at noen sluttkunder fikk lavere priser, mens andre sluttkunder satt tilbake med en like høy regning som før liberaliseringen. Det var særlig de som ikke skiftet kraftleverandør som måtte betale en høy regning. Selskaper melket de kundene som forble lojale i sitt opprinnelige lokale marked, samtidig som de samme selskapene tilbød lave priser i andre lokale områder hvor de prøvde å stjele markedsandeler.
Myndighetene i England påla fra 2009 hvert selskap å ta samme pris i sitt opprinnelige lokale marked som den pris de satte i de områdene hvor de konkurrerte. Ideen var at da vil alle kunder, også de som ikke skiftet, få en lav pris. Men det viste seg at de som før reguleringen betalte en lav pris måtte med ett betale en høyere pris. Det skyldtes at selskapet fant det relativt sett mer lønnsomt å sette opp prisen til de kundene hvor de solgte til en lav pris, enn å sette ned prisen til de kundene som de tjente gode penger på. Reguleringen er nå opphevet.
I Norge har kraftmarkedet vært liberalisert siden 90-tallet. Vi har en lignende prisstruktur på sluttbrukermarkedet for kraft som i England. Kunder som er lojale – det vil si holder seg til selskapet som hadde monopol i området – betaler høye priser, mens samme selskap tilbyr lave priser i andre områder. Heldigvis er det ingen – i hvert fall ikke blant besluttende myndigheter – som har kommet på den ideen at en skal prøve å regulere seg frem til lavere priser for de lojale kundene. Erfaringene fra England viser at ingen regulering kan være bedre enn regulering. Det er bedre at de forbrukerne som er våkne opplever lavere priser som følge av konkurranse, enn at en ved å regulere får like – men høye – priser til alle.
En grunn til at reguleringen ikke virker kan være at den ikke går langt nok. I Norge har mange kraftkunder en spotkontrakt. De betaler spotprisen som er i grossistmarkedet for kraft (på kraftbørsen), og i tillegg et prispåslag. Hvorfor ikke regulere prispåslaget, og sikre alle sluttkunder lave priser? La oss anta at de på et gitt tidspunktet hadde regulert prispåslaget til det som var det typiske i markedet på den tiden. Da hadde en igjen risikert å ende ut med en løsning som var dårlig på lang sikt. En studie har sett på utviklingen i prispåslag i spotkontrakter fra 2003 til 2011. I de områder hvor selskaper konkurrerer om å tilby spotkontrakt, har prispåslaget falt med 40 % i den perioden. I samme periode har prispåslaget på spotkontrakten som selskapet tilbød i sitt opprinnelige lokale område ikke endret seg. Vi kjenner igjen prisstrukturen fra det vi beskrev over.
Konkurranse har bidratt til lavere priser, men ikke alle kunder nyter godt av dette. I dette tilfellet ville regulering sikret like priser til alle, slik tilfellet var ved reguleringen i England, men for noen høyere
priser enn de ellers ville opplevd.
Eksempelet illustrerer at konkurranse kan bidra til at det vokser frem mindre kostnadskrevende løsninger. Den som kan betjene spotkontraktene på den minst kostnadskrevende måten kan tilby et lavere prispåslag enn andre og dermed vinne markedsandeler. En viktig egenskap ved konkurranse er slik seleksjon, i den forstand at de som lykkes vinner terreng i markedet. En regulator vil neppe kunne frembringe samme dynamikk i tilbudet. Hvem kunne ha forutsett en slik nedgang i prispåslag?
Regulering vil i stedet typisk opprettholde prisnivået over tid. Ofte vil en oppleve at den som reguleres kan vise til generelle kostnadsøkninger, og får gjennomslag for tilsvarende prispåslag. Det er en dynamikk ved regulering som leder til høyere i stedet lavere priser over tid.
Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv januar 2016.