Kronikk: Styreplass hos konkurrenten bør være forbudt

Utgangspunktet må være at ett hode ikke bør ha for mange hatter.

Skrevet av konkurransedirektør Lars Sørgard.

Et styre tar de store strategiske beslutningene for et selskap, ikke minst hva angår selskapets opptreden i markedet. Det kan for eksempel være hvordan bedriften skal møte konkurransen fra sine nærmeste konkurrenter. Da høres det unektelig problematisk ut om en som har sterke interesser i et konkurrerende selskap skal sitte i dette styret.

Det vil åpne for at det bevisst eller ubevisst kan flyte konkurransesensitiv informasjon mellom sentrale personer i de to konkurrerende selskapene, hvilket kan påvirke konkurransen. Kanskje det blir fristende for de to selskapene å posisjonere seg slik at de i mindre grad konkurrerer med hverandre? Prinsippet som ligger til grunn for konkurransereglene er at uavhengige selskaper skal opptre på helt selvstendig grunnlag. En relasjon mellom selskapene kan undergrave en slik adferd i markedet.

Det er ikke noe forbud i Norge mot å være styremedlem i et konkurrerende selskap. Konkurranseloven vil hindre spredning av konkurransesensitiv informasjon. I henhold til forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid har styremedlemmer hverken anledning til å motta eller videreformidle slik informasjon. I realiteten kan det bety at et slikt styremedlem må avstå fra å delta i behandling av den type saker i styret.

Men hvor går grensen for om et slikt styremedlem kan delta på en slik styresak? Og hvilken informasjon om selskapet tilflyter dette styremedlemmet bare gjennom å delta i styret? Kan det være beslutninger dette selskapet ikke tar opp til diskusjon, nettopp fordi de vet at konkurrentens representant sitter i styret? Det er åpenbart at det er et minefelt av utfordringer som oppstår når en skal lage et system som sikrer at dette styremedlemmet ikke bryter konkurransereglene. Dessuten er det svært krevende å etterprøve om konkurransereglene er overtrådt, delvis på grunn av at kommunikasjonen kan skje like mye uformelt og muntlig som formelt og skriftlig.

Det kan være et potensial for utveksling av informasjon mellom de to selskapene som fører til en bedre tilpasning i markedet, til fordel for både selskapene og dets kunder. Men spørsmålet er om det er nødvendig at denne informasjonen skal formidles gjennom styremedlemmer, da det fort følger annen og konkurransesensitiv informasjon med på lasset. I den grad det er behov for samfunnsnyttig utveksling av informasjon, bør det kunne skje i andre fora – utenfor styrerommet.

I lys av dette, er det forståelig at USA har nedlagt et forbud mot at en person med visse bestemte interesser i et selskap kan være styremedlem i et konkurrerende selskap. I Norge har vi en tilsvarende regulering for finansforetak, delvis begrunnet med nettopp konkurransehensyn. Utvalget som reviderte konkurranseloven i 2012 pekte på at det kunne være grunner til å innføre en slik regel generelt for næringslivet, ikke bare for finanssektoren. Det anbefalte at det ble utredet om de mulige konkurransefremmende virkningene av en slik regulering er tilstrekkelig til å begrunne et inngrep mot eiernes frihet til å utpeke styremedlemmer.

Senere har det kommet en rekke internasjonale studier som omhandler mulige konkurransedempende virkninger av felles eierskap. Det kan for eksempel være ett selskap som har eierinteresser i to konkurrerende selskaper. Flere studier har vist at selv små eierandeler kan ha en konkurransebegrensende effekt.

Konkurranseskade kan oppstå selv med små eierandeler dersom noen er styremedlemmer i konkurrerende selskaper og dermed får tilgang på informasjon. Slik sett har de studiene som er blitt utført de siste årene gitt grunn til å rette søkelyset ikke bare mot felles eierskap, men kanskje i minst like stor grad mot styremedlemmer hos konkurrenter og potensialet for konkurranseskaden det medfører.

Gitt innsikten vi i dag har, er det fornyet grunn til å anbefale at det utredes et mulig forbud mot å være styremedlem i konkurrerende selskap. Med utgangspunkt i erfaringer med slik regulering fra USA og finanssektoren i Norge kan det da fremmes forslag til hvilke personer og selskaper dette forbudet skal omfatte. Utgangspunktet må være at ett hode ikke bør ha for mange hatter.

Kronikken stod på trykk i Finansavisen 19. august 2021.