Kronikk: Godt for konkurransen?

Det er ingen god ide at bedrifter i fellesskap svekker konkurransen, selv om det begrunnes med å ta samfunnsansvar.

 

Av konkurransedirektør Lars Sørgard.

Påsken nærmer seg. Det er tid for å fylle opp skap i hus og på hytte med smågodt. Butikkene vet også det. Det er fristende for hver av dem å sette ned prisen på smågodt, for å lokke oss til å gjøre påskehandelen i nettopp deres butikk. Så hvis vi er heldige, vil det i år igjen bli priskrig på smågodt rett før påske. Men sunt er det neppe. Så kanskje det er en ide at dagligvarekjedene tar sitt samfunnsansvar, og at de rett og slett gjennom selvregulering blir enige om å droppe denne priskrigen?

Nei, det er ingen god ide at bedriftene i fellesskap tar ansvaret for å regulere prisene opp på noen produkter. Bedriftenes rolle er i utgangspunktet å kjempe om kundenes gunst, gjennom å tilby attraktive produkter til lavest mulige priser. Hvis de i stedet kommer sammen for å bli enige om å ikke starte en priskrig, ligner det mistenkelig på kartelladferd.Bedrifter som kommer sammen og blir enige om felles kjøreregler i konkurransen står altså i fare for å bryte konkurransereglene.

Konkurransereglene på dette området er tydelige. Den enkelte bedrift står fritt til å sette prisen så høyt (eller lavt) den ønsker, også på smågodt. Men straks de i fellesskap blir enige om at alle skal holde høy pris kan det være et brudd på forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid. Dette gjelder også i det tilfellet der samfunnet, av ulike grunner, kan ønske å begrense forbruket av det aktuelle produktet. Tilsvarende kan det være i strid med konkurransereglene dersom bedriftene i fellesskap blir enige om at ett bestemt produkt ikke skal tilbys av noen av dem, eller de for eksempel blir enige om samme åpningstid på sine butikker. Selv om de fortsatt konkurrerer på alle andre områder, så er det problematisk om de lager noen felles kjøreregler på et område hvor de kunne konkurrert.

Det finnes en del eksempler på saker der bedrifter har blitt dømt for å ha samarbeidet ulovlig, selv om samarbeidet bare har dreid seg om ett av mange områder de konkurrerer på. I Sverige ble flere bensinselskaper dømt for å bli enige om å nullstille noen rabatter, selv om de fortsatt konkurrerte fritt på pumpeprisen. I flymarkedet ble flere selskaper dømt for å avtale påslaget for økt drivstoffkostnad, samtidig som flyselskapene konkurrerte på selve prisen til sluttkundene.

Rollefordelingen er klar. Bedriftene skal i utgangspunktet opptre uavhengig av hverandre og konkurrere hardest mulig. Deres rolle er å tilby de beste produktene til lavest mulige priser. Hvis hver av dem alene ønsker å ta samfunnsansvar, for eksempel ved å ikke tilby et helsefarlig produkt, står de selvsagt fritt til det. Men hvis de gjør det i fellesskap, stiller det seg annerledes. Det offentliges rolle er å ta ansvar for å korrigere markedets løsninger. Hvis det er slik at vi som samfunn ønsker å påvirke den enkeltes valg, kan vi gjøre det treffsikkert ved bruk av subsidier eller avgifter. Vi kan for eksempel på den måten gjøre det dyrt å kjøpe usunne varer og billig å kjøpe sunne varer. Lav moms på frukt og grønt og særavgift på sukker er to eksempler på den type offentlige virkemidler.

Bedriftene kan altså ikke i fellesskap dempe konkurransen, og dekke seg bak at de tar samfunnsansvar. Alt samarbeid om det en kan kalle samfunnsansvar er imidlertid ikke utelukket. Så lenge samarbeidet ikke fører til dempet priskonkurranse eller at man utelukker noen produkter fra markedet, kan det være lovlig. En kan for eksempel komme sammen og lage en merkeordning som skal si noe om produktenes egenskaper, en eller annen form for miljømerking. Så lenge det er slik at denne merkeordningen er frivillig og åpen, det vil si at det ikke stenger ute noen produsenter som ikke ønsker å delta i en slik merkeordning, er det grunn til å tro at verken priskonkurransen eller produktutvalget reduseres.

Det er flott at den enkelt bedrift tar samfunnsansvar på egenhånd. Dersom den gjør det i felleskap med sine konkurrenter, må de imidlertid gjøre det på en slik måte at det ikke rammer kundene.

Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 12. mars 2018

Portrettbilde av konkurransedirektør Lars Sørgard.
Konkurransedirektør Lars Sørgard.