De siste par årene har det vært en omfattende debatt i Norge og andre land om ulikheter i samfunnet, sterkt inspirert av Pikettys bok «Kapitalen i det 21. århundre». Vi har nå helt nylig sett at konkurransepolitikken trekkes inn i debatten om mulige offentlige tiltak som reduserer ulikheter.
Skrevet av konkurransedirektør Lars Sørgard.
Dette er noe annet enn det tradisjonelle vinklingen på konkurransepolitikken, som er at den er utformet for å fremme virksom konkurranse i enkeltmarkeder. Sett i et slikt tradisjonelt perspektiv vil konkurransepolitikken bidra til å gjøre kaken størst mulig, i den forstand at samfunnet som helhet utnytter sine ressurser best mulig.
Det er ikke så vanskelig å skjønne hvordan svak konkurranse, for eksempel som følge av en lite aktiv konkurransepolitikk, kan bidra til større ulikheter. Når bedrifter oppnår markedsmakt som følge av svak konkurranse, gir det mulighet for å sette høyere priser. Det gir økt potensial for profitt for bedriftene, hvilket i neste omgang kan bety økte verdier for bedriftens eiere. Bedriftens eiere er typisk mer velstående enn den gjennomsnittlige forbruker.
En endring i retning av svekket konkurranse vil følgelig kunne føre til en overføring til noen av de mest velstående i samfunnet, på bekostning av den gjennomsnittlige forbruker.
To økonomer i OECD, John Davies og Sean Ennis, har gjort anslag på hvordan svekket konkurranse kan påvirke ulikhetene i åtte ulike OECD-land. De finner at utnyttelse av markedsmakt har bidratt til at de ti prosent rikeste individene i befolkningen har økt sin formue med ti til 24 prosent (avhengig av hvilket land en betrakter). Ifølge deres anslag vil de fleste andre individene komme dårligere ut som følge av svekket konkurranse.
Disse resultatene er i tråd med en studie gjort i regi av Europakommisjonen (Adriaan Dierx m.fl., som fokuserer på virkningen av å fremme konkurransen. De studerer hvordan Europakommisjonens inngrep mot blant annet karteller har ledet til lavere priser og derigjennom påvirket inntektsfordelingen.
EU-studien finner at lavinntektsgruppene er de som vinner klart mest på de konkurransepolitiske inngrepene.
Anslagene fra OECD og Europakommisjonen er beheftet med usikkerhet. Dessuten vil det uansett ikke være praktisk mulig å hindre all utnyttelse av markedsmakt. Men en aktiv konkurransepolitikk kan føre oss i retning av mindre ulikheter. Det kan skje uten at vi endrer innretning på konkurransepolitikken. Dette skyldes at de tre sentrale virkemidlene i konkurranseloven vil alle lede til lavere priser og bedre produkter: Enten en griper inn mot kartelldannelse, misbruk av dominans eller fusjoner og oppkjøp som svekker konkurransen, vil det være et bidrag til økt nytte for den gjennomsnittlige forbruker.
De to kjente amerikanske økonomene Jonathan Baker og Steven Salop peker på mulige endringer i konkurransepolitikken som kan lede til at ulikhetene reduseres ytterligere. De anbefaler blant annet at en ved inngrep i konkurransesaker fokuserer utelukkende på forbrukernes interesser, det vil si anvender såkalt forbrukervelferdsstandard.
Regjeringen har i en høring foreslått nettopp en overgang til en slik standard for fusjonskontrollen i Norge. En slik regelendring vil være en garanti for at forbrukernes interesser ikke vil bli overkjørt av hensynet til bedriftenes eiere.
Å iverksette tiltak for å redusere ulikhetene vil være et politisk valg. De mest målrettede virkemidlene er imidlertid forankret i andre politikkområder. Særlig aktuelt i den forbindelse er skattepolitikk og arbeidsmarkedspolitikk. En aktiv håndheving av dagens konkurranseregler, kombinert med en forbrukervelferdsstandard, vil imidlertid være egnet til å komplementere disse direkte virkemidlene.
Gitt at det er et politisk valg å redusere ulikhetene, kan økt satsing på håndheving av dagens konkurranseregler gi oss en dobbel gevinst. Det kan lede til bedre utnyttelse av våre samlede ressurser, og samtidig føre til mindre ulikhet.
Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv lørdag 31. oktober 2015.