Staten bør vurdere ut fra hvert enkelt marked om det er hensiktsmessig å inngå rammeavtaler om innkjøp. Sentraliserte offentlige innkjøp bør i størst mulig grad unngås når forholdene ligger til rette for effektiv konkurranse mellom tilbydere, mener Konkurransetilsynet. I et brev til Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) kommer tilsynet med en rekke forslag til forbedring av statlige innkjøpsavtaler.
AAD bad i vinter Konkurransetilsynet om å foreta en kritisk gjennomgang av statlige rammeavtaler for innkjøp under departementets ansvarsområde. Disse avtalene er lagt til Statskjøp og beløp seg i fjor til totalt ca. 2,7 milliarder kroner. Ved vurdering av avtalene har tilsynet også tatt utgangspunkt i Regjeringens konkurransepolitiske handlingsprogram, der Regjeringen foreslår at offentlige innkjøp blir lagt om i en retning som fremmer konkurranse.
Staten bør etter Konkurransetilsynets mening være forsiktig med å sentralisere statlige innkjøp i markeder hvor det i utgangspunktet ligger til rette for effektiv konkurranse mellom tilbydere. På lengre sikt kan dette føre til økt konsentrasjon og redusert konkurranse på tilbudssiden. Ved å desentralisere statlige innkjøp til den enkelte statsinstitusjon kan flere leverandører slippe til.
Rammeavtaler kan imidlertid være berettiget i markeder som allerede er karakterisert ved høy konsentrasjon på tilbudssiden. I slike tilfeller kan sentraliserte innkjøp danne motvekt til selgermakt.
Hvis det er vesentlige kostnadsfordeler forbundet med sentralisering av statlige innkjøp, for eksempel på grunn av manglende bevissthet eller kunnskap om effektive innkjøpsrutiner, kan også dette tale for en sentralisering av innkjøpene. Sentraliserte innkjøp bør derfor overveies nøye i hvert enkelt tilfelle.
Konkurransetilsynet har en rekke forslag til forbedring av rammeavtaler:
Vilkår bør settes slik at flest mulig leverandører kan delta i anbudskonkurransen.
Rammeavtalene bør deles opp i små enheter, slik at flere leverandører kan delta.
Kontraktsperioden bør ikke være for lang, mellom ett og tre år.
Leverandørene bør konkurrere på pris istedenfor rabatter.
Besteprisvilkår bør unngås.
Rammeavtaler bør i utgangspunktet ikke være bindende; statsinstitusjoner bør kunne velge andre leverandører hvis disse kan tilby billigere varer eller tjenester.
Staten bør være varsom med å stille omfattende krav til soliditet, slik at også nye aktører har mulighet til å hevde seg i anbudskonkurransen.
Anbudskonkurransene bør utformes slik at også utenlandske aktører kan levere anbud.
Også underleverandørenes markedsposisjon bør tas med i betraktning ved vurdering av rammeavtaler.