Av konkurransedirektør Lars Sørgard.
Fenomenet «delingsøkonomi» har vært heftig debattert i det siste. Ut fra et konkurransemessig perspektiv er det to aspekter ved dette begrepet som er av interesse.
Det første aspektet er det som er kalt person-til-person plattform. Potensielle kjøpere og selgere møtes på en plattform, og det kan rett og slett være en app vi bruker (eller en webside). Uber er ett eksempel, der en enkeltperson som ønsker transport kan treffe en enkeltperson som kan utføre transport. Den direkte match mellom kjøper og selger betyr at en kan gå utenom et unødig fordyrende mellomledd.
Det andre viktige aspektet ved «delingsøkonomi» er fleksibiliteten. Disse nye aktørene er ikke nødvendigvis i markedet hele tiden. Det kan være at de kommer inn i markedet på tider med stor etterspørsel, mens kapasiteten holdes utenfor markedet resten av tiden og benyttes på andre måter (for eksempel privat bruk).
Drosjemarkedet er igjen et eksempel. Nye aktører, for eksempel gjennom Uber, kan komme inn med biler på kun deler av døgnet og slik sett bidra til å betjene toppene i markedet. Tilsvarende kan det være slik at
det blir særlig attraktivt å tilby rom gjennom Airbnb når det er høy etterspørsel etter overnatting.
Vi ser dermed at nye aktører fra den såkalte «delingsøkonomien» kan skape fordeler for forbrukerne.
For det første vil nye aktører som kommer inn i markedet, typisk når det er stor etterspørsel, bidra til å holde
nede prisene. Kapasiteten vil i større grad tilpasses etterspørselen, og dermed at en unngår på ethvert tidspunkt å ha kapasitet i markedet som skal til for å betjene toppene. Mindre kapasitet bundet til en bestemt anvendelse i markedet gir lavere kostnader, noe som ventelig vil slå ut i lavere priser gjennom konkurranse.
For det andre vil den økte muligheten for en direkte match mellom kjøper og selger kunne gi et mer verdifullt produkt for kjøperne. Nye plattformer kan gi et mye mer variert tilbud, for eksempel tilfellet Airbnb, som
utvider tilbudet av overnattingsmuligheter i betydelig grad. I så fall vil det skape verdier som kundene, i dette tilfellet de som etterspør overnatting, kan nyte godt av.
For å utnytte «delingsøkonomien» kan det være behov for å endre den eksisterende reguleringen, typisk mindre regulering av etablerte aktører og mer for de nye aktørene. En må sikre at de nye aktørene betaler skatt og andre avgifter på like vilkår med de etablerte. Noe regulering må det uansett være, for eksempel i drosjemarkedet gjennom en form for løyveordning som sikrer kvalitet på bil og sjåfør slik at passasjerene kan føle seg sikre.
I drosjemarkedet er det en regel om at drosjevirksomheten skal være et hovederverv. Det bidrar til at mange drosjer er på veien svært mange timer i døgnet, for å sikre nok inntekt til å kunne leve av det som en
hovedvirksomhet. Det resulterer i relativt mye tomkjøring og høye kostnader for hver tur. I neste
omgang bidrar det til å drive opp prisene.
Da vil et bedre alternativ være at flere drosjer er kun i markedet på visse deler av døgnet, når det
er behov for dem. Ved å løse opp på kravet om at drosje skal være hovedvirksomhet, vil en med ett åpne muligheten for at nye aktører skal kunne komme inn med sin kapasitet kun på noen deler av døgnet. En
slik endring i regulering vil legge til rette for nettopp aktører fra «delingsøkonomien», da en åpner for aktører med mer fleksibel kapasitet. Det vil bety lavere kostnad totalt sett og mer konkurranse, og priser som i
større grad er tilpasset et mer fornuftig tilbud av kapasitet.
Dette er ikke et forslag om fullt frislepp for drosjer, men snarere å tilpasse reguleringen til den nye virkeligheten der «delingsøkonomi» kan gi gevinster for oss forbrukere.
Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 7. april 2016.