I et DN-innlegg 21.03.2022, etter DNs mediedekning av Konkurranseklagenemndas DNB-Sbanken avgjørelse, skriver UiO professor Erling Hjelmeng at Konkurransetilsynet må innse egne feil, at vi bør ha respekt for Konkurranseklagenemndas avgjørelse, heller enn å snakke om ankemuligheter, og at jeg fremstår som en dårlig taper. Med dette gir han oss en god anledning til å si noe om saken, og for øvrig er det ryddig av ham å opplyse om at han har vært betalt av DNB i saken.
Skrevet av Konkurransedirektør Tina Søreide
Et av de mest interessante spørsmålene for oss som håndhever konkurransereglene handler om hvilke oppkjøp vi skal tillate. Helst vil vi stole på at markedskreftene fungerer, at forbrukere nedprioriterer dyre eller dårlige produkter og tjenester, og at nykommere klarer å utfordre selv de store kjempene i et marked. På vedtaksstadiet av en fusjonssak vet vi imidlertid ikke med sikkerhet hvordan konkurransen vil utvikle seg. Blind tillit til markedet ville være risikabelt. Oppkjøp kan gi en aktør for sterk posisjon og fleksibilitet til å eliminere velferdsfremmende konkurranse til fordel for egen profitt. I USA innser myndighetene at de har tillatt for mange fusjoner og vurderer å bryte opp store selskaper, som Amazon og Google. For å unngå slik diskusjon her, bør vi ha streng fusjonskontroll, samtidig som vi bevarer predikerbare rammevilkår for et dynamisk næringsliv.
Det er dette DNB-Sbanken handler om. Den største banken i Norge ville kjøpe den mest populære banken i Norge. Hvordan skulle Konkurransetilsynet reagere på det?
I vår fusjonskontroll vil de fleste oppkjøp kunne klareres, mens noen vil være klart problematiske. Derimellom er det en gråsone. Bak alle vedtak ligger grundige og objektive analyser, men konklusjonene vil alltid være basert på konkrete vurderinger.
For oss er det forbrukerne som står i sentrum. Hvis vi er bekymret for at pris-kvalitet kombinasjoner i et marked svekkes av oppkjøp, er det behov for grundige analyser. Slike analyser er krevende. I denne saken konkluderte vi med at oppkjøpet skulle forbys. Konkurranseklagenemnda konkluderte med det motsatte. Det var enighet i den analytiske tilnærmingen, men uenighet knyttet til om det var tilstrekkelig sannsynliggjort at sammenslåingen av DNB og Sbanken kunne medføre betydelig konkurranseskade, herunder hvorvidt andre aktører kunne erstatte hele eller deler av det konkurransepresset Sbanken i dag utøver. Det er således ingen kardinalsynd som er begått, men en forskjell i den konkrete vurderingen i saken.
Som jeg ga uttrykk for i intervjuet med DN vil vi studere avgjørelsen inngående for å vurdere hvilke lærdommer vi kan trekke av saken. Med det signaliserte jeg respekt for Konkurranseklagenemndas avgjørelse. Jeg gjorde det tydelig at nemndas sine vurderinger vil kunne påvirke Konkurransetilsynets tilnærming i senere saker.
Saken startet hos Konkurransetilsynet fordi vi var «bekymret for forbrukernes situasjon». Å forstå den bekymringen, slik Erling Hjelmeng skriver, som at tilsynet mener Konkurranseklagenemnda har tatt feil i sin vurdering, er å trekke uttalelsen for langt. Hjelmeng antyder så at min tvil om den aktuelle skadeeffekten tilsier at tilsynets analyser ikke har vært gode nok. Men uavhengig av våre analyser ville det være galt av meg å kommentere skaden kategorisk.
Tidsskriftet Shifter peker på nye aktører i markedet som jubler over oppkjøpet, for kanskje kan de ta Sbankens plass som viktigste utfordrer. I Konkurransetilsynet er vi fortsatt bekymret for utviklingen når det gjelder noen typer banktjenester, men håper at signalene fra markedet betyr at det faktisk er rom for nyetablering. Vi kan ha rett i vår ex ante vurdering selv om situasjonen utvikler seg til en bedre ex post situasjon enn vi antok. Som DN i lederen 18. mars sier, dette gjenstår å se.
At forbrukerne står i sentrum for norsk konkurranseregulering betyr at Konkurransetilsynet taler forbrukernes sak. De store aktørene i et marked har store ressurser, de beste advokatene, og de kan velge å ta saken videre til Konkurranseklagenemnda og eventuelt domstolene. Hvis det kun er private aktører, som DNB i denne saken, som har ankemulighet, er det en skjevhet i rammeverket.
Grunnen til at jeg nevnte dette i DN-intervjuet er at Nærings- og fiskeridepartementet har sendt på høring et lovforslag om å også gi tilsynet mulighet til å ta ut søksmål etter at en sak er avgjort i nemnda. Gitt prosessen som pågår ønsket jeg å kommentere behovet for søksmålsmulighet på generelt grunnlag. Spørsmålet om dette er en sak vi skulle ønsket å ta inn for domstolene har vi selvsagt ikke tatt stilling til.
Betyr dette at jeg er «en dårlig taper»? Vår jobb er å sikre riktig håndheving, og som de gode fagfolkene vi er, setter vi pris på både korrigering av eventuelle misoppfatninger og god debatt i det offentlige rom.
Kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 23. mars 2022.