For oss i Konkurransetilsynet var det med stor sorg vi mottok nyheten om Egil Bakkes bortgang.
Egil Bakke overtok etter Charles Philipson som prisdirektør i 1983. Han ledet etaten i 12 år. Da Konkurransetilsynet ble etablert samtidig med at konkurranseloven trådte i kraft i 1994, ble han også den første konkurransedirektøren. Han var konkurransedirektør frem til 1995, da han gikk av som pensjonist.
Egil Bakke var med i konkurranselovutvalget som førte til konkurranseloven av 1993. Med denne loven ble den reguleringspolitikk som hadde vært drevet siden 1945 bevisst avviklet. Heller enn regulering og beskyttelse mot konkurranse satset man i stedet på å utvikle markeder med virksom konkurranse. Regjeringen Brundtland begrunnet politikkomleggingen i sitt forslag til Langtidsprogram for 1982-85, ved å vise til at de priser som dannet seg på markeder med virksom konkurranse ville sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser.
Egil Bakke peker i «Norsk konkurransepolitikk: Noen historiske perspektiver» (Konkurransetilsynet, 2009) på at bakteppet for dette paradigmeskiftet var at de politiske erfaringene med den reguleringspolitikk som var ført, etter hvert ble for dårlige. Prisregulering, renteregulering, kredittrasjonering, valutaregulering og husleieregulering skapte for mange uhåndterlige styringsproblemer.
Egil Bakke var svært aktiv i samfunnsdebatten og gjorde raskt Prisdirektoratet godt synlig i media. Han var en pådriver da nye prinsipper for økonomisk analyse og konkurransepolitikk ble kjempet frem i et direktorat som frem til han tiltrådte som prisdirektør var preget av regulatorisk kompetanse og tenkning.
Hans tenking om konkurransepolitikk er minst like aktuell i dag som da prinsippene ble etablert i aktiv håndheving for 30 år siden.
Konkurransetilsynet har mye å takke Egil Bakke for.