Av konkurransedirektør Lars Sørgard
Forbrukere vil ha mest mulig informasjon, også om priser. Det gir mulighet til å finne laveste pris. Slik sett er prisportaler bra. Forbrukerrådets dagligvareportal har mye informasjon som er nyttig for kundene, men foreløpig ingen prisinformasjon.
Konkurransetilsynet er positiv til at prisinformasjon blir inkludert i portalen.
Det er imidlertid problematisk å gi alle priser i alle butikker, på sekundet. For å forstå det, tenk på hvem som er mest ivrig med å sjekke priser. Dagligvarekjedene samler inn prisinformasjon gjennom prisjegere i konkurrentenes butikker. Hensikten er å overvåke hverandres priser, slik at man kan matche konkurrentenes prisendringer.
Hvis Rema får vite fra sine prisjegere at Kiwi har kuttet prisene, vil Rema kunne svare umiddelbart med å senke sin pris. Men når Kiwi oppdager det, hvorfor skal de da sette ned prisen?
Hvis rivalen matcher prisendringen umiddelbart før vi kunder vet om det, vil vi aldri observere at den ene kjeden i en svært kort periode hadde en lavere pris. Hele poenget med å senke prisen – å ha en lavere pris enn rivalen for å tiltrekke seg kunder – er ikke lenger til stede.
En prisportal med ferske priser på enkeltprodukter vil gi kjedene mye bedre prisinformasjon enn de får gjennom sine prisjegere. Det gjør det enklere og mindre kostbart å overvåke konkurrentenes priser og kan lede til høyere priser i dagligvaremarkedet.
Det er liten trøst for oss kunder å finne laveste pris dersom den prisen er høyere enn den ville vært uten ferske priser i portalen.
Forskning viser at denne bekymringen ikke er ubegrunnet. I Danmark ønsket konkurransemyndighetene å stimulere konkurransen i betongmarkedet ved å offentliggjøre priser og rabatter. De påla leverandørene å rapportere inn denne informasjonen som tidligere var privat informasjon mellom leverandørene og den enkelte kunde. En studie (se Albek med flere) fant at etter offentliggjøringen ble prisene høyere og mer like. Det var ikke lenger fristende å gi rabatter, da rivalene fikk umiddelbart vite om det og kunne matche.
I Chile påla myndighetene alle bensinstasjoner å rapportere prisendringer på en webside drevet av det offentlige. En studie (av Luco) fant at prisene økte med om lag ti prosent. Forklaringen er at det er selskapene som er mest ivrige med å følge med på den nye websiden, og dermed kan de reagere umiddelbart på rivalens prisendringer.
Økt prisinformasjon vil ikke alltid føre til høyere priser. Egenskapene ved det aktuelle markedet er avgjørende for utfallet. Ett viktig moment er antall selgere. Mange selgere gjør det fristende for hver enkelt å senke prisen for å kapre kunder. I markedet for salg av kraft til oss sluttkunder er det et stort antall selgere. I et slikt tilfelle er det mindre grunn til å frykte at mer prisinformasjon fører til høyere priser.
Gitt erfaringene fra to så ulike markeder som betong i Danmark og bensin i Chile bør faren for prisøkning som følge av prisportaler tas på alvor. En bør stille spørsmålet om egenskapene i næringen taler for at mer prisinformasjon gjør det mindre fristende å senke prisen.
I de to nevnte eksemplene var en fellesnevner få aktører. En kan selvsagt gi noe prisinformasjon, men i slike tilfeller bør en stoppe før en har gitt perfekt prisinformasjon.
Konkurransetilsynet har i lang tid advart mot en prisportal i dagligvaremarkedet med detaljerte og ferske priser som konkurrentene kan hente ut. Karakteristika i dette markedet – blant annet få aktører – taler for at det kan føre til høyere priser.
Samtidig er det bra for kundene om de kan få noe prisinformasjon, og tilsynet er positiv til å gi prisinformasjon i portalen.
Slik sett er den portalen som nå er foreslått, med planer om prisinformasjon som det er begrensninger, det beste for forbrukerne. Konkurransetilsynet har vært og er i dialog med Forbrukerrådet om hvordan en kan utforme en dagligvareportal med prisinformasjon på en slik måte at konkurransen ikke skades.
Innlegget ble publisert i Dagens Næringsliv 9. desember 2016.