Av konkurransedirektør Lars Sørgard.
Europakommisjonen ga nylig lastebilprodusenter en rekordhøy bot på nesten 28 milliarder kroner for kartellvirksomhet. I Norge forbød Konkurransetilsynet i juli fergeselskapet Torghattens kjøp av eierandeler i Fjord 1.
Selv om slike inngrep kan ha en betydelig direkte virkning i den konkrete saken, kan imidlertid de preventive virkningene av konkurransereglene være enda viktigere for forbrukerne. Bedriften har selv et ansvar for å ikke bryte forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid og mot misbruk av dominans. De kan tenkes å avstå fra det som ville vært konkurranseskadelig adferd for å unngå sanksjoner.
Hvordan skal en måle effekten av at de velger å ikke foreta en handling?
Steen og Røller har studert det norske sementkartellet, som varte fra 1923 til 1967. Dette priskartellet ville neppe blitt dannet under dagens regime, hvor prissamarbeid oppfattes som en grov overtredelse av konkurranseloven. Slik sett er det et eksempel på en preventiv virkning av dagens regler, da kartellet i dag ville vært avskrekket.
Tre uavhengige sementselskaper hadde et felles salgskontor i Norge og delte markedet mellom seg, og det førte til høyere priser. Kartellet førte også til overinvestering i kapasitet. Hvert av selskapenes andel av det lukrative hjemmemarkedet ble bestemt av egen andel av total kapasitet i Norge. De fikk incentiver til å investere mye i kapasitet for å sikre en stor andel av hjemmemarkedet. Overkapasitet ble benyttet til eksport, til en pris som ikke dekket investeringskostnaden.
Forskerne Steen og Røller finner at priskartellet førte til et betydelig tap for Norge. Målt i dagens kroneverdi var det årlige tapet i 1967 om lag 300 millioner kroner. Det er mer enn tre ganger budsjettet til Konkurransetilsynet.
Forskerne Barros, Clougherty og Seldeslacht har undersøkt tall for fusjoner i 28 ulike land i perioden 1992-2005, og spør om det er slik at en mer aktiv fusjonskontroll vil føre til at flere avstår fra å fusjonere. De finner at en økning i antallet fusjoner som forbys, reduserer antallet meldte fusjoner.
Det indikerer at inngrep har en preventiv virkning. De fusjonene som faktisk forbys, er kun toppen av isfjellet hva angår totalvirkning.
Spørreundersøkelser blant konkurransejurister i England finner at for hver fusjon som ble forbudt, ble fem planlagte fusjoner enten skrinlagt eller modifisert.
I Nederland er det funnet at for hvert vedtak av konkurransemyndighetene er det fem tilfeller der selskaper har endret sin adferd for å unngå å komme i konflikt med konkurransereglene. En tilsvarende studie i Norge gir lignende resultater som i de to landene.
En kan lett falle for fristelsen til å lete der hvor det er tall å finne, det vil si tallfeste virkningene basert på konkrete inngrep. Problemet er at en da systematisk undervurderer – sannsynligvis betydelig – den samlede virkningen av konkurransereglene. Det er særlig grunn til å advare mot å tallfeste ut fra konkrete inngrep
mot fusjoner, slik det gjøres i en rekke land. Som vist i mine arbeider er de mest skadelige fusjonene sannsynligvis avskrekket.
De fusjonene som stoppes gjennom inngrep, er følgelig ikke representative for dem som avskrekkes; de som stoppes er i snitt mindre skadelige. I så fall kommer en svært skjevt ut hvis en ser på direkte virkning av
fusjoner som faktisk er stoppet, og multipliserer opp for å fange opp den preventive virkningen
– de som avskrekkes fra å fusjonere.
Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 03.09.2016