Av konkurransedirektør Lars Sørgard.
Det er mange gode grunner, sett fra kundenes og samfunnets side, til at mediebedrifter bør konkurrere. Men det utelukker ikke at visse former for samarbeid i mediebransjen kan være gunstig, også for kundene.
Et mulig eksempel er fra avismarkedet. Dette er et såkalt tosidig marked, hvor avisen betjener henholdsvis annonsører og lesere (to adskilte kundegrupper)
La oss nå anta at to aviser samarbeider på annonsesiden, slik at de sammen tiltrekker seg et større antall annonsører. Det gir hver avis mulighet for et større tilfang av annonser/reklame i sin avis. Dette kan isolert sett være bra for annonsørene, som får mulighet til å nå ut til et større publikum på en enkel måte. Et slikt samarbeid kan imidlertid også være gunstig for leserne.
Når en avis får mer tilfang av annonser/reklame, vil hver leser få se flere annonser. Avisen vil da få flere annonsekroner for hver leser, og den vil derfor ha interesse av å tiltrekke seg flere lesere. Det kan de gjøre ved å forbedre kvaliteten på avisens redaksjonelle innhold, eller å sette ned prisen til leserne. Følgelig ser vi at samarbeid på én side av markedet, annonsesiden, i visse situasjoner kan føre til hardere konkurranse om kundene på lesersiden – den andre siden av markedet.
Dette betyr selvsagt ikke at alt samarbeid er gunstig for kundene, selv om det er et såkalt tosidig marked. I tilfellet over kan det tenkes at samarbeidet fører til høyere priser på annonsene, hvilket isolert sett kan ramme annonsørene. På tilsvarende måte kan samarbeid mellom konkurrerende mediebedrifter på lesersiden være problematisk for nettopp leserne. I også denne typen markeder kan tradisjonelle argumenter for at konkurranse er gunstig for kundene, være gyldig. Når mediebedriftene må kjempe om å vinne kunder, vil de oppmuntres til å levere et produkt som er mest mulig attraktivt for kundene. Dette kan enten være å tilby høy kvalitet og produkter som kundene verdsetter høyt, eller å selge til en lav pris.
I Norge, som i EU og i de fleste andre land, er det et forbud mot å inngå samarbeid som er konkurransebegrensende. Et sentralt spørsmål er om kundene taper på samarbeidet, og samarbeid om sentrale konkurranseparametere som pris behandles strengt. Det er bedriftens eget ansvar å opptre slik at de ikke bryter konkurransereglene.
Ideen er at forbudet skal disiplinere bedriftene, da det vil oppmuntre dem til på egen hånd å tilpasse seg slik at de konkurrerer på en måte som er til gunst for kundene. Mediebedrifter som vurderer å samarbeide med sine konkurrenter, bør starte med å stille seg spørsmålet om hvilket samarbeid som vil være til gunst for kundene. Hvis samarbeidet ikke gavner kundene, for eksempel reduserer mangfoldet, bør dette ikke være blant de alternativene som vurderes nærmere.
Krisetider i mediebransjen gir ikke grunn til å slakke på konkurransereglene ved for eksempel å tillate konkurransebegrensende samarbeid. Snarere tvert imot. Erfaringene fra USA på 30-tallet, da de for en periode opphevet sentrale konkurranseregler, viste at det tok lengre tid før de kom ut av krisen. Konkurranse kan bidra til at omstillinger blir gjennomført raskere enn de ellers ville vært gjennomført, og slik sett unngår en å utsette omstillinger som uvegerlig vil måtte komme.
Innlegget stod på trykk i Dagens Nærings 17. mars 2016