Synes norske kommuner at pensjon er søvndyssende? I så fall kan det koste dem dyrt. Her er det penger å spare – så lenge det er konkurrenter å velge mellom.
Kronikken er skrevet av Gjermund Nese, avdelingsdirektør i Konkurransetilsynet
Etter en lang periode med monopol, og KLP som eneste leverandør av kommunal tjenestepensjon, har konkurransen gjenoppstått: Storebrand har gjort comeback i markedet. Konkurransen gir norske kommuner en etterlengtet mulighet til å spare penger, attpåtil uten at det går ut over pensjonsutbetalingene til egne ansatte.
Dessverre virker det som at kommunene sover i timen. Om de ikke våkner snart, kan det være for sent.
Etter at Storebrand og DNB trakk seg ut av dette markedet i 2012, har norske kommuner kunnet sove med rimelig god samvittighet. Det har ikke vært noen andre leverandører enn KLP, så man har ikke hatt noe valg. Nå har altså Storebrand gjort comeback i markedet, og DNB har også uttrykt planer om det samme.
Siden Storebrand kom inn igjen i markedet i 2019, har bare to kommuner flyttet sine pensjonsordninger: Vestland fylkeskommune og nye Øygarden kommune, vest for Bergen.
Det kan koste norske kommuner dyrt å lukke øynene for den muligheten det nå er til å konkurranseutsette sine pensjonsordninger. Her er det penger å spare. Disse kan kommunene bruke på andre gode formål for sine innbyggere.
Hvilken leverandør kommunene bør velge, har ikke Konkurransetilsynet noen oppfatning om. Det som bekymrer oss i tilsynet, er mangelen på anbudsutsetting. Det skjer i altfor liten grad.
For å høste gevinstene av konkurranse, må norske kommuner anbudsutsette sine pensjonsordninger.
Ullensvang kommune så en stund ut til å ha forstått betydningen av konkurranseutsetting. Men så snudde det. Det fremgår nemlig i Hardanger Folkeblad 22. oktober at det var jubelscener i kommunestyresalen i Ullensvang etter at vedtaket om å konkurranseutsette tjenestepensjonen ble opphevet.
Man kan lure på hvem som er vinnerne. Det kan i alle fall ikke være de ansatte eller innbyggerne i Ullensvang kommune.
Kanskje det er monopolisten de jubler for?
I tilfellet med kommunal tjenestepensjon er de ansattes pensjon fastsatt gjennom tariffavtalen. Selve pensjonen påvirkes ikke av graden av konkurranse i markedet, og de ansattes rettigheter vil være de samme, uavhengig av selskap. Det leverandørene konkurrerer om, vil være knyttet til forvaltning og administrasjon. Gjennom å konkurrere på disse parameterne vil ulike aktører kjempe om å tilby kommunene pensjonsordninger til lavest mulig kostnad.
Pengene som spares på blant annet administrasjon, kan helt sikkert kommunen bruke på andre tjenester, til beste for innbyggerne sine.
Noen vil hevde at kommunenes eierskap i KLP er et argument i seg selv for at de bør velge dette selskapet som leverandør av tjenestepensjon. Men så enkelt er det ikke. Alle kommuner bør nå konkurranseutsette sine pensjonsordninger. I en anbudsprosess vil de ulike leverandørene kappes om å tilby en best mulig løsning.
Kommunene skylder sine innbyggere å velge det tilbudet som samlet sett er det mest lønnsomme.
I markedet for kommunal tjenestepensjon forvaltes mer enn 500 milliarder kroner, og årlige premier er på nesten 40 milliarder kroner. Det er vanskelig å vite hvor stor kostnadsbesparelse som vil være resultatet av konkurranse i dette markedet. Men potensialet er stort.
En kostnadsbesparelse som utgjør kun én promille av de forvaltede verdiene, vil bety en besparelse på rundt en halv milliard kroner årlig for kommunene.
Norske kommuner kan ikke tillate seg å sove i timen lenger. Manglende anbudsutsettelse var en av hovedårsakene til at markedet for kommunal tjenestepensjon har vært monopolisert i mange år. Endelig er det en mulighet til å utnytte konkurransen og spare penger. Denne muligheten kan man ikke ta for gitt. Plutselig er det for sent, og da er vi tilbake til monopol.
Monopol er det kun monopolisten som tjener på. Alle andre taper. Det er på tide å våkne.
Kronikken ble publisert av Dagens Næringsliv 6. desember 2021.