Av Øyvind Nilssen, avdeling for bygg, industri og energi
I den offentlige debatten leser vi med jevne mellomrom at selskaper eller deres støttespillere i den etablerte bransjen er opptatt av å definere hvordan markedet og konkurransen bør fungere. Problemstillingene og debatten kan være ulik, men altfor ofte er budskapet det samme. Vi vil ha beskyttelse mot den brysomme konkurransen.
Vi hørte det senest i debatten om den nye frisørkjeden Cutters og deres mangel på hårvask. En klassisk versjon av at den etablerte bransjen som ønsker seg beskyttelse mot en stadig mer brysom konkurrent som tenker annerledes i kampen om kundene.
Dersom den etablerte bransjen får gjennomslag vil kundene miste muligheten til å velge en enklere og billigere tjeneste.
Konkurransetilsynet får også noen ganger slike henvendelser. Selskaper ringer og klager over at de mister sine faste kunder fordi en ny konkurrent tilbyr kundene en lavere pris eller et bedre produkt. Så bra tenker vi, og forsøker å forklare at det er dette som er velfungerende konkurranse, og at vi dessverre (og heldigvis) ikke kan hjelpe med dem.
En annen versjon så vi i anbudskonkurransen om å bygge en bro i Trøndelag. Statens vegvesen arrangerte en anbudskonkurranse og et kinesisk selskap, Sichuan Road & Bridge, leverte et tilbud som var hele 41 millioner kroner lavere enn nærmeste konkurrent. I dette tilfelle var den brysomme konkurransen et utenlands selskap utenfor EØS-området, og fylkespolitikerne i Nord-Trøndelag fant derfor ut at det ikke var sikkert at man hadde noen plikt til å vurdere tilbud fra denne budgiveren.
Heldigvis snudde politikerne, og det hele endte med at det kinesiske selskapet fikk kontrakten i slutten av november. Det var bra. Formålet med en anbudskonkurranse er jo tross alt å få det billigste og beste tilbudet, og pengene man sparte i dette tilfellet kan brukes på andre prosjekter til glede for samfunnet.
Noen bransjer er beskyttet mot konkurranse gjennom offentlige lover og regler. Det er blitt færre av disse, og ingen angrer vel på dereguleringene på 1990-tallet som ga konkurranse og valgfrihet i viktige markeder som tele, kraft og fjernsyn.
Det er imidlertid dessverre fortsatt bransjer som har offentlig beskyttelse mot konkurranse. Taxibransjen er et eksempel på det.
I desember slapp regjeringen nyheten om at den vil begynne arbeidet med å endre loven som beskytter taxinæringen mot konkurranse, og ikke overraskende var etablerte aktører i bransjen kritiske til nyheten. Debatten som vil følge i denne saken, er en god illustrasjon på hvordan den etablerte bransjen vil argumentere for å beskytte seg mot den brysomme konkurransen.
Konkurranse er ikke et mål, men et velprøvd virkemiddel som vi vet i de fleste tilfeller gir en best mulig bruk av samfunnets ressurser. Samtidig finnes det tilfeller hvor konkurranse ikke vil gi de beste løsningene. Slike tilfeller er unntaket, og det er gode vurderinger og begrunnelser som ligger bak.
Strømnettet er et typisk eksempel, og det omtales ofte som et naturlig monopol. Det blir ikke billigere og bedre for kundene dersom vi hadde bygget et nytt kostbart strømnett som skulle konkurrert med det eksisterende. Dette var en av årsakene til at Konkurransetilsynet ikke ønsket at det skulle være konkurranse om å bygge strømkabler til utlandet da regjeringen forslo dette i 2015.
Konkurransetilsynet er en pådriver for konkurranse når vi vet at det vil være i samfunnets og forbrukernes interesse. Det er også andre aktører i den offentlige debatten som bidrar til dette, men altfor ofte ser vi aktører fra den etablerte bransjen som på ulike måter argumenter for hensyn som i praksis gir bransjen beskyttelse mot den brysomme konkurransen. Det er derfor viktig å være kritisk til slike argumenter, for i de fleste tilfeller vil det ikke være til det beste for kundene og samfunnet.
Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 11. januar 2018