Kronikk: Feil behandling av legemiddelmangel

Helse- og omsorgsdepartementet foreslår rasjoneringstiltak og eksportforbud for å hindre legemiddelmangel i Norge. Dette kan virke mot sin hensikt og føre til at flere pasienter opplever å stå uten livsviktige medisiner. Terskelen bør være relativt høy før rasjonering tas i bruk.

Kronikken er skrevet av sjeføkonom Kurt Brekke og Jan Kristoffer Høiland som er jurist i Konkurransetilsynet.

Mangel på legemidler synes å være et økende problem. Legemiddelverket mottok 648 meldinger om legemiddelmangel i 2018. I 2019 var tallet 1245 meldinger. Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) hadde nylig på høring et forslag om at Legemiddelverket skal få mulighet til å pålegge rasjonering i apotek og hos grossister, samt mulighet til å forby parallelleksport av legemidler fra Norge.

God tilgang på nødvendige legemidler er viktig for pasienter, og staten bør ta grep for å sikre at det finnes tiltak for å begrense sjansen for mangelsituasjoner. Et forbud mot parallelleksport vil innebærer at distributører som har importert en viss mengde legemidler i Norge vil være avskåret fra å eksportere disse legemidlene til andre land, og må levere hele volumet på det norske markedet. Ved første øyekast virker det tilforlatelig at et slikt forbud vil sikre et større tilbud av legemidler i Norge ved en eventuell mangelsituasjon.

Så hva er problemet?

Prisreguleringen
Problemet er at Norge har relativt lave priser på legemidler på grunn av prisregulering, og det er derfor en del parallelleksport til andre land. Dersom et legemiddelfirma opplever en kapasitetssvikt, slik at produksjonen ikke vil dekke den samlede etterspørselen, er det rimelig å anta at selskapet vil levere mest mulig av legemidlet til de landene som har høyest pris. Dette gjør det mer sannsynlig at Norge vil rammes av en mangelsituasjon enn for eksempel våre naboland Sverige og Danmark som i mindre grad begrenser prisene på legemidler.

Dersom Norge innfører rasjoneringsordninger på salget av legemidler, er det rimelig å anta at legemiddelprodusenter vil begrense sitt salg til Norge og heller selge mer i Sverige og Danmark.

I tillegg er det sannsynlig at distributører vil ønske å kjøpe inn mindre volum i Norge for å unngå økonomisk tap ved at muligheten til parallelleksport fjernes. Et forbud mot parallelleksport vil da ha liten eller ingen virkning, og kan ende opp med å forsterke snarere enn avhjelpe en mulig mangelsituasjon i Norge.

Høy terskel!
Rasjoneringstiltak er inngripende virkemidler overfor markedsaktører og pasienter, og brukes derfor sjelden og typisk kun i krisesituasjoner.

Vanligvis vil alminnelige markedsmekanismer håndtere situasjoner hvor tilbudet ikke dekker etterspørselen. Det bør derfor være en relativt høy terskel før denne typen virkemidler tas i bruk.

Slik vi leser forslaget, synes imidlertid terskelen for når Legemiddelverket kan iverksette rasjonering, å være lav. Det er tilstrekkelig at man har signaler om en mulig mangelsituasjon.

Hva er en mangelsituasjon?
Departementet har heller ikke definert hva forvaltningen karakteriserer som en mangelsituasjon. Mange legemidler har et alternativ i form av kopipreparat eller andre nærliggende substitutt. I de tilfellene hvor en bestemt leverandør har leveringsproblemer, men hvor det finnes alternative leverandører av tilsvarende legemidler, har vi strengt tatt ikke en mangelsituasjon. Behovet for rasjonering er da ikke til stede. Dette understekes av EU-kommisjonen som viser til at nasjonale myndigheter bør ta hensyn til alternative legemidler ved innføringen av et forbud mot parallelleksport.

Departementet har ikke vurdert dette eksplisitt og det foreligger ingen begrensning i forslaget som tar hensyn til eksistensen av kopipreparat eller andre substitutt.

Mangelfull utredning
Mangelsituasjoner kan være av stor samfunnsøkonomisk betydning, men forslaget i høringsnotatet er dessverre mangelfullt utredet. Det er for eksempel ikke redegjort for hvor stor andel av omsetningen som har blitt berørt, om mangelsituasjonene er kort- eller langvarige, om de foreslåtte virkemidlene er effektive for å avbøte mangelsituasjoner, eller omfanget av mangelsituasjoner hvor det ikke finnes alternative legemidler.

Dette burde ha vært utredet, særlig i lys av de såpass inngripende tiltak som foreslås overfor både markedsaktører og pasienter, og usikkerheten av om tiltakene vil virke etter hensikten.

Kronikken ble publisert i Dagens Medisin 23. januar 2020.