Av sjeføkonom Kurt Brekke i Konkurransetilsynet.
Hvordan bør statens eierskap i sykehus innrettes fremover?
Dette spørsmålet fikk Kvinnsland-utvalget i oppdrag å utrede. Rapporten ble levert til helseminister Bent Høie i desember i fjor og skal nå opp til politisk vurdering. Utvalgets flertall foreslår at dagens modell med fire helseregioner og regionalt beslutningsnivå videreføres. Mindretallet ønsker å splitte opp helseregion sørøst og gi helseforetakene større styringsrett innenfor en overordnet nasjonal eierstyring.
Det mest oppsiktsvekkende forslaget som utvalget (med Kvinnsland i spissen) fremmer, er å avvikle dagens helseforetak og integrere disse som avdelinger i de fire regionale helseforetakene.
Forslaget innebærer at det etableres fire regionale sykehuskonserner. Om forslaget ser dagens lys, vil Helse Sør-Øst bli et av Norges største konserner med 70.000 ansatte og 80 millioner kroner i omsetning. En slik massiv konsolidering er etter Konkurransetilsynets vurdering dårlig medisin for Sykehus-Norge.
Sykehus er arbeidsintensive virksomheter med begrensede stordriftsfordeler. Det er lite støtte for å hevde at store sykehus er mer kostnadseffektive. Å etablere fire sykehuskonserner i Norge vil neppe gi store kostnadsgevinster. Nyere studier av sykehusfusjoner finner nedslående resultater når det gjelder kostnadseffektivitet.
Det mest oppsiktsvekkende er at utvalgets rapport knapt nok har vurdert slike studier, til tross for at det var et kriterium for valg av modell.
Videre har utvalget i liten grad sett hen til hvordan forslagene påvirker pasientenes helsetilbud. For valg av modell valgte man å fokusere på legitimitet, effektivitet, samhandling og medvirkning. Dette er viktige faktorer i seg selv og berører indirekte pasientene på et vis. Det er likevel underlig at helsetilbudet til pasientene får så lite oppmerksomhet. Burde ikke dette vært det overordnede kriteriet når man skal vurdere organiseringen av Sykehus-Norge?
Det er argumenter for at større sykehus kan gi bedre helsetilbud. Noen sykehus kan ha for få pasienter til at behandlingskvaliteten blir god, ved at man utfører behandlingen for sjelden, eller at fagmiljøene blir for små. I en slik situasjon kan det være riktig å legge ned avdelinger og sentralisere behandlingen selv om dette medfører lengre reiseavstand for pasientene. Men det er åpenbart at man ikke trenger å etablere fire sykehuskonserner for å realisere slike kvalitetsgevinster.
Utvalget har ikke vurdert hvordan forslaget påvirker sykehusenes incentiv til å tilby gode helsetjenester. Dagens finansieringsmodell innebærer at sykehusene får en fast betaling per pasient som behandles. Pasientene på sin side kan velge hvilket sykehus de ønsker å bli behandlet på. Dette innebærer at sykehus som tilbyr rask og god behandling, kan få flere pasienter og dermed høyere inntekter, mens sykehus som tilbyr dårlig kvalitet, risikerer å miste pasienter og inntekter.
Det er godt dokumentert at pasientvalg og konkurranse leder til bedre kvalitet når sykehusene får en fast betaling per pasient. Forslaget om å etablere fire regionale sykehuskonserner vil fjerne mulighetene for konkurranse og kunne begrense pasientenes valgmuligheter.
Et forhold som er relativt grundig diskutert i utvalgets rapport er relasjonen til private leverandører. En sentral utfordring i den forbindelse er de regionale helseforetakenes dobbeltrolle som bestiller og utfører. Mens mange land har gått langt i å skille disse to oppgavene, har man i Norge valgt en integrert løsning. Utvalget peker på at dagens ordning kan medføre at private tilbydere velges bort til fordel for egen virksomhet, men foreslår ingen konkrete tiltak. Når man nå skal vurdere organisering av statens eierskap, er dette en gyllen anledning til å strukturelt skille bestiller- og utførerrollen.
Utvalget er heldigvis delt i oppfatningen av hvordan Sykehus-Norge bør organiseres. Mindretallets forslag om en mer desentralisert løsning, der helseforetak får økt styringsrett, hadde fortjent mer oppmerksomhet i utredningen.
Konkurransetilsynets oppfatning er at staten bør utøve sitt eierskap med armlengdes avstand og gi sykehusene incentiv til å konkurrere om å tilby gode helsetjenester til pasientene. I England, hvor dette lenge har vært et sentralt tema, har konkurransemyndighetene fått en sentral rolle i å sikre at sykehusfusjoner ikke gjennomføres på bekostning av helsetilbudet til pasientene. Dette burde også vært et sentralt tema i Norge når man nå skal velge eierskapsmodell for statlige sykehus.
Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 5. april 2017.