Tre av USAs fremste eksperter på konkurransepolitikk ble nylig spurt om hva som blir den heteste konkurransepolitiske trenden i 2024. Enigheten var slående: alle tre mener det neste året vil bli preget av hvordan svekket konkurranse påvirker lønninger og arbeidsvilkår. Men er denne problematikken relevant her hjemme, hvor fagforeninger og organiserte arbeidsgivere legger premisser for lønnsdannelsen?
Svaret på det er et rungende tja.
Kronikken er skrevet av Hans-Petter H. Hanson, sjeføkonom i Konkurransetilsynet.
Bekymringen i USA er først og fremst knyttet til utbredelsen av monopsonimakt, altså en tilstand der et marked bare har én kjøper og mange selgere. Bedrifter med stor innkjøpsmakt overfor arbeidere kan tvinge lønningene for langt ned, noe som igjen kan føre til økt arbeidsledighet. Amerikanske konkurransemyndigheter har allerede stoppet en fusjon med bakgrunn i slike utfordringer, blant annet fordi fusjonen ville føre til lavere lønninger for forfattere.
Monopsonimakt kan også oppstå fordi bedrifter inngår konkurransebegrensende avtaler, for eksempel om å holde lønninger nede eller la være rekruttere hverandres ansatte. Både i USA og Europa kan slike avtaler utgjøre brudd på konkurranselovgivningen. Konkurransemyndigheter har hatt saker i ulike markeder, som for eksempel sportsmarkedet og helserelaterte markeder.
Problemene knyttet til monopsonimakt er likevel ikke like åpenbar her hjemme. I en rapport om konkurransepolitikk og arbeidsmarkedet som Konkurransetilsynet gir ut sammen med andre nordiske konkurransetilsyn denne uken, vises det til at mange arbeidstagere er med i fagforeninger, og enda flere er dekket av tariffavtaler som fastsetter lønns- og arbeidsvilkår. Forskning basert på norske data tilsier at utfordringer knyttet til markedskonsentrasjon i arbeidsmarkedet er mindre i land med sterke fagforeninger.
Det betyr likevel ikke at avtaler mellom bedrifter om å la være å rekruttere hverandres ansatte alltid er greit. Ikke alle næringer er dekket av tariffavtaler. Tall fra OECD viser dessuten at andelen arbeidstagere som er med i fagforeninger stadig går nedover, og at færre er dekket av tariffavtaler i Norge sammenlignet med de andre nordiske landene.
Men vel så viktig er det at avtaler mellom bedrifter om å ikke konkurrere om hverandres ansatte fører til at arbeidskraften ikke benyttes der samfunnet har mest behov for den. Høyt kvalifisert arbeidskraft blir mindre mobil, noe som kan føre til at bedrifter innoverer mindre eller lar være å gå inn i nye markeder. Forbrukerne står igjen som taperne.
Undersøkelser blant norske bedrifter indikerer at slike avtaler ikke er helt unormale i Norge. 12 prosent av virksomhetene oppgir at de har avtaler med andre arbeidsgivere om å ikke forsøke å rekruttere hverandres ansatte i 2023. Slike avtaler eksisterer i alle næringene som inngår i undersøkelsen.
Avtaler om å ikke rekruttere ansatte fra konkurrenter kan være særlig bekymringsfullt i skjæringspunktet mellom ikke-fornybar sektor og de grønne næringene. I disse bransjene har man behov for samme type kunnskap og ekspertise, og i verste fall kan mangel på konkurranse om arbeidskraft i disse næringene hemme innovasjon og føre til at det grønne skiftet forsinkes.
Historisk sett oppstår trender i den konkurransepolitiske verden ofte på den andre siden av Atlanteren, med Europa og Norden hengende på slep. Det er ikke umulig at den tendensen slår til denne gangen også.
Kronikken ble publisert på Altinget.no 9. februar 2024.