Av konkurransedirektør Lars Sørgard.
Vi leser daglig om oppsigelser. En rekke bedrifter er tvunget til å gjennomføre betydelige omstillinger. Er konkurranse et problem eller en løsning nå? Det kan være fristende for noen å hevde at hard konkurranse fort gjør en vanskelig situasjon for de rammede næringene enda vanskeligere.
Svaret er nokså opplagt, men la oss først se tilbake på det som skjedde på 1930-tallet. Da var situasjonen dramatisk for næringslivet i de fleste vestlige land.
I Norge tok den daværende konkurransemyndigheten en aktiv rolle, dog helt annerledes enn det vi ville forventet i dag. De arbeidet aktivt for at bedrifter skulle samarbeide, og hensikten var å unngå det de betraktet som ødeleggende konkurranse. Frykten var at konkurransen ble så hard at det ble ulønnsomt å drive videre og at arbeidsplassene dermed sto i fare.
I 1932 fikk Prisdirektoratet under ledelse av prisdirektør Thagaard adgang til å innføre minimumspriser. Hensikten var å sikre lønnsomheten i ulike næringer, og denne hjemmelen ble brukt blant annet i markedene for såpe og margarin. Prisdirektør Thagaard bidro også aktivt til at blant annet bedriftene i hermetikkindustrien ble slått sammen nærmest ved tvang.
En tilsvarende politikk så vi i en rekke andre land, blant annet i USA. Der valgte president Roosevelt å oppheve sentrale konkurranseregler på deler av 1930-tallet, herunder tillot han konkurrerende bedrifter å samarbeide om priser.
Sett i ettertid var konkurransepolitikken som ble ført på deler av 1930-tallet, feilslått. Det er flere forskere som har studert hva som faktisk skjedde da konkurransereglene ble annullert på deler av 1930-tallet i USA. Konklusjonen er at den midlertidige suspenderingen av disse reglene bidro til å forlenge den økonomiske krisen i USA.
Hvis man, som i USA på 1930-tallet, tillater bedrifter å samarbeide om å holde høye priser, bidrar ikke dette til økt aktivitet i økonomien. Snarere tvert imot. Det gir typisk lav produksjon og derigjennom lav sysselsetting, det motsatte av hva en har behov for i krisetider.
Konkurranse ville betydd tøffere tider for bedriftene. De minst effektive bedriftene ville falt fra som følge av konkurransen. De mest effektive ville imidlertid overlevd. De ville produsert mer enn det den opprinnelige næringen, inkludert noen høykostnadsbedrifter, ville produsert til en høy pris.
Det var i tillegg et mer fundamentalt problem med 30-tallets konkurransepolitikk. Det å åpne opp for at bedrifter kunne samarbeide om priser, bidro til å sette prismekanismen langt på vei ut av spill. Prisfiksing vil typisk føre til mer rigide priser, herunder at prisene i mindre grad justeres momentant til endring på kostnads- og etterspørselssiden. Prisene vil dermed ikke lenger fullt ut oppfylle sin rolle som et signal som styrer økonomien i riktig retning.
Priser og ikke minst endringer i priser gir en hjelpende hånd til å omfordele ressurser i økonomien, både internt i næringer og mellom næringer.
Studier viser at konkurranse kunne forkortet krisen i USA på 30-tallet med flere år. I stedet ble konkurransereglene annullert.
Når deler av norsk næringsliv nå opplever krisetider, må fortidens feil ikke gjentas. Jeg kan love at Konkurransetilsynet ikke vil komme med tiltak for å dempe konkurransen hverken generelt eller i enkeltmarkeder. Snarere tvert imot.
Nå er det ekstra god grunn til å verne om konkurransen. Det kan bidra til god innovasjon, sunne bedrifter og for oss alle en raskere vei gjennom krisen.
Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 10. februar 2016.