Å skape store, nasjonale lokomotiver som en motvekt til mektige globale konkurrenter, kan skade nasjonale kunder.
Nylig stoppet Europakommisjonen fusjonen mellom tyske Siemens og franske Alstom, selskaper i markedet for tog og signalsystemer. Den klare meldingen fra EU var at fusjonen ville ha ført til høyere priser og dårligere produkter for forbrukere i EU. Men tyske og franske myndigheter så helt annerledes på dette. De mente at de to selskapene sammen kunne danne en slagkraftig enhet mot det kinesiske selskapet CRRC, og dermed lykkes i kampen mot globale giganter. Av den grunn har de nylig foreslått at EUs fusjonskontroll skal bli mindre streng.
Men er det slik at fusjoner blant innenlandske bedrifter (eller i det nevnte tilfellet mellom selskaper i EU), er det som gir suksess mot internasjonale aktører?
Hvis en ser bort fra olje- og gassnæringen, er fiskeoppdrett den næringen i Norge som i løpet av de siste tiårene har lykkes best i det internasjonale markedet. Det de fleste nå har glemt, er at eventyret startet ut med et stort mangfold. Ut fra distriktspolitiske hensyn ble det lagt begrensninger på hvem som kunne eie. Det resulterte i at det var en rekke aktører, ulike steder i landet, som prøvde lykken i denne bransjen fra 80-tallet og utover. Til tross for disse restriksjonene, tredoblet næringen sin produksjon på 90-tallet.
Eksistensen av mange aktører i hjemmemarkedet innebærer at et selskap må kjempe med andre selskaper om å oppnå kundenes gunst. Dette bidrar til at det tilbys bedre produkter, og selskapene får et press på seg for å finne mer kostnadseffektive løsninger. Det vil gi de selskapene som har lykkes med innovative løsninger i hjemmarkedet mulighet til å ta steget ut i den store verden. Konkurransen hjemme lærer dem å knekke koden for å bli gode ute.
En studie på 80-tallet (Porter-studien) foretok en sammenligning av en rekke land for å finne ut hva som bidro til at innenlandske selskaper lykkes i konkurransen med utenlandske selskaper. En lærdom var at konkurransepress i det nasjonale markedet var en viktig faktor for å forstå hvorfor noen lands bedrifter lyktes i den internasjonale konkurransen. En streng nasjonal konkurransepolitikk ble trukket frem som et sentralt virkemiddel for å oppnå det.
Motsatsen til innenlandsk konkurranse er at en støtter fremveksten av store innenlandske selskaper. Kjært barn har mange navn, og det kalles blant annet «national champions», slagkraftige enheter eller rett og slett lokomotiver. Tanken er at disse skal gis mulighet til å konkurrere på like vilkår med store utenlandske selskaper. En kan for eksempel gi støtte til innenlandske selskaper ved å tillate at de fusjonerer.
Kamp mot store, utenlandske selskaper er et dårlig argument for å gi egne selskaper særbehandling. For både kunder og samfunnet er det viktig å stimulere til produktutvikling, og det er minst like viktig i kampen mot utenlandske selskaper. En vil for eksempel ved å tillate en fusjon mellom to innenlandske selskaper risikere at de som slår seg sammen reduserer sin samlede produktutvikling, da de ikke lenger kappes like mye om å vinne kunder. Hvis så er tilfelle, gir det større potensial for at de andre (les: utenlandske) selskapene ekspanderer.
Tilstedeværelsen av et utenlandsk selskap vil heller ikke være et godt argument for å tillate en fusjon mellom to innenlandske selskaper som fører til høyere priser. Snarere tvert imot. Den utenlandske bedriften kan nærmest være en gratispassasjer som i lys av prisøkningen av de fusjonerende norske selskapene selv kan sette opp prisen. Prisøkningen er uheldig for norske sluttkunder, og kan bety at profitt føres ut av landet. Igjen vil tilstedeværelsen av et utenlandsk selskap ikke gi noen grunn til å behandle de to innenlandske selskapene på en mildere måte.
Det er viktig å verne om konkurranse som en mekanisme som kan bidra til at det dyrkes frem nye, innovative selskaper. En mer globalisert økonomi vil ikke være noe argument for å tukle med den mekanismen. Eksistensen av store, utenlandske selskaper gir en ekstra god grunn til å verne om konkurransedynamikken mellom innenlandske selskaper. Hvis en er opptatt av næringspolitikk i betydningen dyrke frem vinnere som kan lykkes internasjonalt, vil en aktiv konkurransepolitikk i det nasjonale markedet nettopp bidra til det.
Kronikken er skrevet av konkurransedirektør Lars Sørgard og sto på trykk i Dagens Næringsliv 26.juni.
Se den engelske kronikken: “The Nordic competition authorities support a strict merger control regime” som konkurransedirektør Lars Sørgard har skrevet sammen med de fire andre nordiske konkurransedirektørene.