Replikk: Konkurranseloven gjelder også for konkurranse om arbeidskraft

I Sunnmørsposten 19. september 2022 skriver COO i Avento, Torstein Ødegård, om “Sunnmørsmodellen” hvor det vises til en stilltiende forståelse mellom selskapene innen IT-miljøet på Sunnmøre om å ikke head-hunte hverandres ansatte.

Replikken er skrevet av Jan Yngve Sand, sjeføkonom i Konkurransetilsynet.

I Konkurransetilsynet er vi opptatte av å sikre effektiv og sunn konkurranse, og det er i den forbindelse grunn til å minne om at konkurranse mellom bedrifter er viktig for å fremme innovasjon og utvikling i alle bransjer, også IT-sektoren på Sunnmøre. Konkurranse i så måte innebærer ikke bare konkurranse om å kapre kunder, men også konkurranse om kompetanse. Konkurranseloven gjelder også i forhold til konkurranse om arbeidskraft.

Såkalte “no-poach”-avtaler har fått økende oppmerksomhet internasjonalt, og amerikanske konkurransemyndigheter ga i 2016 ut en veileder om konkurranse rettet inn mot personer og foretak som jobber med rekruttering. Det er også iverksatt undersøkelser i flere europeiske land knyttet til avtaler om “no-poaching”, og EUs konkurransekommisjonær Margrethe Vestager har signalisert at EU vil ha søkelys på konkurranseproblemer i arbeidsmarkedet fremover.

Konkurranse, også om arbeidskraft, kan være avgjørende for å sikre innovasjon og slik kompetanse må av og til rekrutteres fra andre bedrifter. Ved å sørge for at konkurranse om arbeidskraft fungerer på en god måte kan man sikre at de som har den riktige kompetansen flytter til de bedriftene hvor man bidrar mest til innovasjon, og dermed også mest til nasjonens velstandsutvikling. Når man legger hindringer i veien for slik fri bevegelse av arbeidskraft, for eksempel gjennom et samarbeid om å ikke konkurrere om hverandres ansatte, bidrar man dermed indirekte til å svekke innovasjonsevnen. Dette kan ha tilsvarende skadevirkninger som annen type konkurranseskadelig samarbeid.

Når det er sagt kan det naturligvis være situasjoner hvor det kan være nødvendig med avtaler som i perioder begrenser arbeidstakerne fra å bytte arbeidsgiver. Dette kan, for eksempel, være i tilknytning til fusjoner og oppkjøp, hvor enkeltansatte eller grupper av ansatte kan være nødvendig for at transaksjonen i det hele tatt kan gjennomføres. Slike avtaler kan selv i slike tilfeller ha en negativ innvirkning på konkurransen i arbeidsmarkedet, men vil imidlertid normalt være av begrenset varighet og kan derfor være tillatt under visse forutsetninger.

Det kan også være situasjoner hvor den enkelte bedrift ikke alene kan levere et produkt eller en tjeneste, enten fordi den enkelte bedrift ikke alene har kapasitet eller at man er avhengig av en komplementær kompetanse som en annen bedrift besitter. Da kan et samarbeid om å levere dette til markedet være nødvendig. I en slik situasjon kan “no-poach”-avtaler være nødvendig for å gjennomføre samarbeidet. Dette kan imidlertid likevel ha negative virkninger for innovasjonen og konkurransen på lengre sikt og må derfor vurderes i forhold til det konkrete samarbeidet.

Generelt mener Konkurransetilsynet at det er bedre å ha som mantra å “samarbeide når man må, og konkurrere når man kan”, også når det kommer til arbeidskraft.

Kronikken ble publisert i Sunnmørsposten 30.09.2022.

Jan Yngve Sand, sjeføkonom i Konkurransetilsynet.