En velfungerende verdikjede for mat er viktig for norske forbrukere, og god konkurranse mellom dagligvarekjedene er en nødvendig del av dette.
Av seniorrådgiver Kathrine Amdam og avdelingsdirektør Magnus Gabrielsen
En rapport om etableringshindringer for dagligvarekjeder viser at endringer i landbrukspolitikken kan være nøkkelen til bedre konkurranse mellom kjedene.
Konkurranseforholdene i verdikjeden for mat har vært et tilbakevendende tema over flere år. Etter at enkeltbutikker og mindre kjeder organiserte seg i fire større nasjonale grupperinger på 1990-tallet har dagligvaremarkedet vært svært konsentrert.
Flere nyetableringer har feilet, og etter at Ica solgte sin virksomhet i Norge står vi igjen med de tre store kjedene Norgesgruppen, Coop og Rema 1000, samt Bunnpris med en beskjeden markedsandel.
Det er gode grunner til å forvente at dagligvaremarkedet vil være konsentrert også i fremtiden, siden det er stordriftsfordeler både i innkjøp og distribusjon av dagligvarer. Også i nabolandene våre preges dagligvaremarkedene av et fåtall større kjeder, og i Sverige og Finland har den største kjeden faktisk større markedsandel enn Norgesgruppen har i Norge.
Kan vi likevel få flere dagligvarekjeder og en bedre konkurransesituasjon? Ingen av våre nordiske naboland har mer enn fire større kjeder, men der har flere utenlandske dagligvarekjeder etablert seg og blitt værende over tid med en mindre markedsandel. Disse små butikkjedene gir forbrukerne flere alternativer, og de utøver et konkurransepress på de større kjedene, slik at forbrukerne får et bedre tilbud av dagligvarer. Hvorfor skjer ikke det samme i Norge?
Analyseselskapene Oslo Economics og Oeconomica har skrevet en rapport om etableringshindringer i dagligvaremarkedet, og her finner vi noen svar på hvorfor det er vanskelig for dagligvarekjeder å etablere seg i Norge. En vesentlig årsak er at små kjeder må betale leverandørene mer for varene enn de større kjedene. Dette henger sammen med at konsentrasjonen er høy også i leverandørmarkedene, altså blant dem som leverer varer til dagligvarekjedene.
Når store leverandører med selgermakt forhandler med noen få kjeder er det forhandlingsmakten som avgjør innkjøpsprisene, og da kommer de største kjedene best ut. Da blir det vanskelig for de små kjedene å drive lønnsomt. Det er dessuten vanskelig for en ny kjede å vokse raskt, fordi tilgangen på attraktive butikklokaler er begrenset. Derfor bli forskjellene i innkjøpsprisene mellom store og små kjeder en etableringshindring for dagligvarekjeder som vil inn i det norske markedet.
Rapporten peker på at konsentrerte leverandørmarkeder ikke er et særnorsk fenomen, men at konsentrasjonen i norske leverandørmarkeder er særlig høy. Den peker videre på at flere av disse leverandørmarkedene er basert på norske landbruksprodukter, og at de er konsentrerte fordi vi har skjermet dem for konkurranse fra utlandet og regulert dem slik at det blir vanskelig for nye aktører å etablere seg eller for små konkurrenter å vokse.
Skal en få økt konkurranse i disse markedene kan det være nødvendig å svekke det tollbaserte importvernet, og kanskje også gjøre noe med markedsreguleringene. Spesielt for utenlandske kjeder kan endringer i tollbeskyttelsen ha stor betydning, fordi disse i kraft av sin posisjon i andre land kan ha gode innkjøpsbetingelser på produkter som produseres utenfor Norge.
Hensikten med en utredning er ikke å vurdere en dramatisk endring i beskyttelsen av norsk landbruk.
Dersom tollen på slike varer senkes kan disse kjedene i større grad ta med seg sine innkjøpsbetingelser fra andre land når de etablerer seg i Norge – eller benytte muligheten for å kjøpe produktene i utlandet til å styrke forhandlingsposisjonen overfor norske leverandører.
I rapporten påpekes det at slike endringer i landbrukspolitikken har en kostnad ved at det blir vanskeligere å nå de landbrukspolitiske målene. Det er altså en motsetning mellom landbrukspolitiske mål og ønsket om god konkurranse mellom dagligvarekjedene.
Konkurransetilsynet er enig i hovedtrekkene i rapportens faglige vurdering av etableringshindringene i det norske dagligvaremarkedet. I vårt høringssvar til Nærings- og fiskeridepartementet anbefaler vi derfor å utrede virkningene av redusert toll for enkelte produktgrupper, med tanke på størst mulig effekt for etableringsmulighetene for nye dagligvarekjeder, med minst mulig konsekvenser for landbruket. Tilsvarende anbefaler vi at det utredes hvilken effekt endringer i enkelte markedsreguleringer kan gi.
Slike begrensete og målrettede endringer i landbrukspolitikken kan øke sannsynligheten for at nye dagligvarekjeder etablerer seg. Gevinsten kan bli en verdikjede for mat som fungerer bedre, med sterkere konkurranse både mellom leverandører og mellom kjeder.
Hensikten med en utredning er ikke å vurdere en dramatisk endring i beskyttelsen av norsk landbruk, men å analysere virkningen av en målrettet endring av landbrukspolitikken hvor norsk landbruksproduksjon fortsatt har en sterk beskyttelse.
Sammenhengene mellom landbrukspolitikk, markedsstruktur og konkurranse er faglige vurderinger. Hvorvidt ambisjonene i landbrukspolitikken bør dempes noe for å oppnå en mer velfungerende matkjede med sterkere konkurranse både på leverandørleddet og dagligvareleddet er derimot et politisk spørsmål.
Rapporten legger grunnlaget for en faglig debatt, som igjen legger til rette for at politikerne kan foreta avveiningene mellom ulike politiske mål. Derfor er rapporten et viktig bidrag til en debatt om rammebetingelsene for matkjeden.
Kronikken stod på trykk i Nationen 26. mars 2018.