Økningen i prisene på dagligvarer er urovekkende, men regulering av prisene på ris, pizza og tørkepapir er dessverre ikke løsningen.
Kronikken er skrevet av Magnus Friis Reitan, nestleder i Avdeling for mat, handel og helse i Konkurransetilsynet
I Konkurransetilsynets lokaler står en gammel, grønn brødvekt på utstilling. Den stammer fra tiden da tilsynet het Pristilsynet, og prisen på brød var regulert. Vekten ble brukt for å kontrollere at bakere ikke omgikk prisreguleringen gjennom å bake lettere brød enn normen.
I pristiltaksloven finnes det en regel mot å ta urimelige priser, og det finnes en mulighet til å sette makspriser “når det er nødvendig for å fremme en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling”. Den siste tiden har enkelte tatt til orde for at Konkurransetilsynet skal bruke denne loven for å gripe inn mot dagens høye dagligvarepriser, som svært mange oppfatter som urimelige.
Konkurransetilsynet deler bekymringen for økte dagligvarepriser, som rammer alle, og som går verst utover de som har minst fra før. Vi gjør derfor alt vi kan for at ikke dårlig konkurranse skal gjøre vondt verre. Regulering av dagligvarepriser er imidlertid ingen god løsning når tilbud og etterspørsel skal balanseres.
Dagligvarekjedene fører mange tusen ulike produkter. Hvordan skal maksprisene for alle disse produktene bestemmes, og hvordan skal regelen håndheves? Hvis maksprisene settes høyere enn prisene kjedene ellers ville tatt, kan i verste fall kjedene koordinere seg på de høyere maksprisene, slik at resultatet blir dyrere varer enn uten reguleringen.
Hvis maksprisene settes lavere enn butikkenes kostnader, kan butikkene ganske enkelt slutte å selge varene, heller enn å selge med tap. Makspriser kan altså gi knapphet på varer; kunder ønsker å kjøpe flere varer til maksprisen enn butikkene ønsker å tilby til den samme prisen.
Dette kan i første omgang gi tomme butikkhyller. Når butikkene tilbyr færre varer enn kundene etterspør, blir det et kappløp om å få kjøpt varene. Et botemiddel kan være å rasjonere antallet varer den enkelte kunde får kjøpe, men det skaper nye problemer: Hvem skal bestemme hvor mange tørkepapir og leverposteibokser en familie får kjøpe? Og vil vi egentlig at politikere, departement eller konkurransetilsyn skal bestemme slikt?
Makspriser kan også føre til svartebørshandel med varer: Fremsynte svartebørshaier vet at flere kunder ønsker å kjøpe barberhøvler til maksprisen, enn butikkene vil ønske å selge til den samme prisen. Så de kjøper inn så mye de kan (som ytterligere forverrer knappheten på varene), og selger til kunder som trenger barberhøvler, men som ikke får tak i det i butikkene. Man kan forby svartebørshandelen, men dette må i så fall håndheves. Hvis politi og domstoler skal gå etter svartebørshaier, betyr det mindre ressurser til annen kriminalitetsbekjempelse.
Når man har bestemt en makspris for tusenvis av produkter, vil aktørene i markedet ha insentiver til å omgå forbudet. For eksempel kan de gjøre små endringer i produktene, som gjør at det ikke lenger er snakk om “samme” produkt, og slik at maksprisen ikke lenger gjelder. For at forbudet skal virke, må også slik atferd følges opp – igjen for mange tusen produkter. Dersom man regulerer prisen kun på enkelte varer, kan dagligvarekjedene hente inn igjen fortjenesten gjennom enda høyere priser på ikke-regulerte varer.
På litt lengre sikt maksprisregulering svekke insentivene til omstilling og innovasjon for leverandører og dagligvarekjeder.
Selv om prisregulering ikke er veien å gå, kan andre ting gjøres for å hjelpe husholdninger som sliter med å få budsjettene til å gå opp. En mulighet er å øke direkte overføringer, som barnetrygd, uføretrygd og sosialhjelpssatser. Slike endringer kan være midlertidige, dersom man tror at de høye dagligvareprisene er forbigående. Vi bør også sikre at dagligvarekjeder og leverandører ikke svekker konkurransen gjennom å diskutere prisøkninger i media. Disse tiltakene har ikke de samme utilsiktede konsekvensene og håndhevingskostnadene som maksprisregulering.
I 2020 diskuterte man også inngrep mot høye priser. Den gangen gjaldt det ett produkt, hvor prisen hadde steget dramatisk: munnbind. Konkurransetilsynet kartla prisene på munnbind, og kartleggingen viste at prisøkningen var drevet av høyere internasjonale priser. Det betyr at dersom vi hadde regulert prisene, ville ikke Norge fått importert munnbind, noe Italia erfarte da de prøvde seg med makspriser.
Episoden illustrerer at velmente reguleringer av priser kan gjøre vondt verre. Ønskene om å regulere dagligvareprisene er velmente. Men de er dessverre ikke en god løsning på utfordringene i dagligvaremarkedet. Konkurransetilsynets brødvekt bør derfor forbli på utstilling.
Kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 10.02.2023.