EU konkurransereglene beskytter sårbare arbeidstakere i Norge.
Av Lars Sørgard, konkurransedirektør og Hans-Petter Hanson, økonom i Esas sjeføkonomteam
Konkurranse mellom bedrifter gir oss forbrukere valgfrihet og bidrar til rimelige og attraktive produkter. Det er nettopp derfor konkurransereglene forbyr bedrifter å samarbeide om å sette høyere priser eller dele markeder mellom seg.
I arbeidsmarkedet ser verden litt annerledes ut. Samarbeid mellom arbeidstakere er for eksempel svært ofte ønskelig. Det er tilfelle selv om fagforeninger i realiteten opptrer som monopolister, siden arbeiderne ved å stå sammen presser opp lønnen. Dette er et viktig og fornuftig mottrekk mot en sterk arbeidsgiver som ellers kan sette arbeidstakere opp mot hverandre. Slik organisering er som oftest helt legitim og lovlig og bidrar til gode lønns- og arbeidsforhold. En mulig effekt av et slikt system er at noen produkter blir dyrere enn de ellers ville vært. Det er likevel ønskelig, da det sikrer arbeidere rettferdige lønns- og arbeidsvilkår. Samarbeid mellom arbeidstakere er derfor unntatt konkurransereglene.
Men arbeidsmarkedet er i endring. Fremveksten av digitale markeder- og plattformer innebærer at arbeidere oftere enn før er å anse som selvstendig næringsdrivende. Dersom sykkelbud som farter rundt i norske byer er selvstendig næringsdrivende vil de formelt sett kunne ansees som foretak, og et samarbeid med andre for å presse opp lønningene vil kunne rammes av konkurranseloven.
I et utkast til nye retningslinjer klargjør EU-Kommisjonen i disse dager at reelle arbeidere i den digitale økonomien også sikres beskyttelse ved at deres fagorganisering ikke rammes av europeisk konkurranselovgivning. Det foreslås også at det samme skal gjelde andre reelle arbeidstakere i en lignende situasjon i andre deler av økonomien, som for eksempel en selvstendig næringsdrivende som jobber side om side med en arbeidstaker. EU-Kommisjonen gir også signaler om hvilke saker de ikke vil prioritere. Det settes imidlertid klare grenser for hvem og hva som omfattes og ikke omfattes av konkurransereglene på dette området. Samarbeid om priser til forbrukerne vil for eksempel ikke falle innunder et eventuelt utvidet unntak.
Gjennom EØS-avtalen er de norske konkurransereglene harmonisert med konkurransereglene i EU, så dette angår også norske arbeidere. I påvente av endelige retningslinjer vil verken Konkurransetilsynet eller Esa prioritere saker som vil være i strid med det som nå foreslås av EU-Kommisjonen.
Men også i arbeidsmarkedet kan konkurranse være viktig. Samarbeid mellom arbeidsgivere, der de enes om å ikke konkurrere om å tiltrekke seg arbeidskraft, er i mange tilfeller ikke ønskelig. En ting er at en da går glipp av kappestrid som gir arbeidstakere fordeler gjennom bedre arbeidsvilkår, høyere lønninger eller andre goder. Kanskje like viktig er at mangel på konkurranse mellom arbeidsgiverne kan skade forbrukerne. Et samarbeid mellom bedrifter som innebærer at arbeidskraften er mindre mobil kan for eksempel føre til at den best kvalifiserte arbeidskraften ikke benyttes hvor samfunnet har mest bruk for den. Smarte hoder blir sittende ved sin lest, i stedet for å bidra der evnen til å skape bedre løsninger er størst. Det kan føre til at bedriftene innoverer mindre eller lar være å gå inn i nye markeder. I så tilfelle er det forbrukerne som står igjen som taperne.
Derfor er det en dårlig ide at bedrifter inngår avtaler eller utveksler informasjon som påvirker konkurransen om å hente nye ansatte. Slikt samarbeid kan rammes av konkurranseloven, selv om bedriftene ikke selger varer eller tjenester i de samme markedene. Bedrifter som opererer i krysningspunktet mellom ikke-fornybar sektor og de grønne næringene har for eksempel behov for samme type kunnskap og ekspertise. I verste fall kan mangel på konkurranse om den beste arbeidskraften i disse næringene hemme innovasjon og produktivitet og føre til at det grønne skiftet går tregere.
I likhet med amerikanske konkurransemyndigheter har EUs konkurransesjef Margrethe Vestager nylig pekt på samarbeid mellom bedrifter om å ikke konkurrere om arbeidskraft som et prioritert område. Også portugisiske og ungarske konkurransemyndigheter har slått ned på slikt samarbeid den senere tid. Konkurransemyndighetenes rolle som vaktbikkje i arbeidsmarkedene illustrerer at konkurranse i seg selv ikke er målet, men derimot de positive konsekvensene den genererer for forbrukere, enkeltindivider og samfunnet.
Kronikken ble publisert i Dagsavisen 4. januar 2022.