Kronikk: Overilte løsninger kan gjøre vondt verre

Det er viktig at vi ikke lar dagens ekstremsituasjon ødelegge et markedssystem som har tjent oss godt de siste 30 årene. Fristende løsninger kan virke mot sin hensikt.

Kronikken er skrevet av nestleder ved avdeling for bygg, industri og energi Marita Skjæveland og konkurransedirektør Tina Søreide.

 

Gjennom dereguleringen av kraftmarkedet i 1991 ble det åpnet for mer handel med elektrisitet over landegrensene. Siden har strømprisene vært styrt av tilbud og etterspørsel.

Ser vi tilbake på de siste 30 årene, er det innlysende at dette var en smart reform. Med en markedsbasert løsning har strømprisene stort sett holdt seg lave i Norge, sammenlignet med andre land. Samtidig har handel ført til økt forsyningssikkerhet. Dette er særlig viktig i Norge siden vi har et vannkraftbasert system hvor tilsiget av vann varierer betydelig. Muligheten for import sikrer forsyningen også i tørrår, fordi vi da kan importere fra utlandet.

Dermed slipper vi å bygge ut stor og kostnadskrevende overskuddskapasitet.

Samtidig fører eksport til at store inntekter tilfaller norske innbyggere, fordi strømmen selges til dem som er villig til å betale mest. Markedsmekanismene tjener samfunnet på flere måter.

Nå er det nye tider. Strømmarkedet er i ubalanse. Prisene har aldri vært høyere, og rasjonering og strømmangel er ikke lenger helt utenkelig.

Det er mange mulige årsaker til at et marked ikke fungerer. Når økonomer skal forklare høye priser, viser vi gjerne til begrepet markedssvikt. Et eksempel på en markedssvikt, er svak konkurranse.
I dagens situasjon, med ekstreme strømpriser, er det grunn til å spørre om konkurransen fungerer godt nok. Konkurransetilsynet har fulgt markedet over lang tid.

Det var eksempler på uheldig adferd i årene etter dereguleringen tidlig på 90-tallet, både i form av store enkeltaktører som holdt tilbake vann for å øke prisene og i form av samarbeid mellom produsenter. I dag har vi imidlertid ikke indikasjoner på at dagens høye strømpriser skyldes brudd på konkurranseloven.

Dagens ubalanse i markedet er først og fremst et resultat av forhold på tilbudssiden. Krig, værforhold og nedlegging av ulike typer kraftproduksjon har strupt tilbudet av energi i Europa. I en slik situasjon går prisene i været, noe som indikerer at markedet fungerer. Men selv om høye priser ikke er et resultat av svekket konkurranse, byr de økte strømprisene på utfordringer for de fleste av oss. Det er derfor fullt forståelig at myndighetene ønsker å avhjelpe situasjonen.

EU skal nå for eksempel se nærmere på hvordan man kan øke tilbudet gjennom strukturelle tiltak i kraftmarkedet.

Konkurransetilsynet er opptatt av at strømtiltakene som innføres faktisk fungerer. Makspris for strøm kan ved første øyekast virke fornuftig fordi det sikrer forbrukerne en stabil pris over tid. Erfaring viser imidlertid at en makspris ofte blir gjeldende pris. I så fall vil vi ikke kunne nyte godt av lave priser når markedsforholdene ligger til rette for det. Det er ikke mer enn to år siden vi hadde rekordlave priser.
En makspris vil dessuten ramme forsyningssikkerheten både på kort og lang sikt. Makspris gir ikke forbrukerne incentiv til å spare på strøm, og produsentene mister incentivet til å spare på vannet i magasinene.

På lengre sikt vil det også kunne forhindre at det bygges ny sårt tiltrengt kraftproduksjon. For å unngå økt risiko for rasjonering må man da øke maksprisen for å få nok produksjon. Da er man tilbake til det regulerte markedet vi hadde før der den regulerte strømprisen økte jevnt og trutt utover 1980-tallet.

Et fristende annet alternativ kan være å redusere handelen med utlandet, slik at høye gasspriser ikke smitter over på det norske markedet i like stor grad. Dersom man innfører slike tiltak, vil imidlertid norske aktører oppleve mindre konkurranse fra utenlandske aktører. De kan derfor øke sine priser til norske forbrukere.

Resultatet kan bli at inntjeningen til kraftprodusentene i Norge øker, på bekostning av lavere priser til forbrukerne.
Samtidig vil et slikt inngrep i markedet føre til at vannressursene brukes mindre effektivt. Fellesskapet vil derfor gå glipp av inntekter som eksport av strøm ville gitt oss og vi vil måtte bygge ut mer dyr overskuddskapasitet fordi importen ikke nødvendigvis vil redde oss i tørrår.

I dagens situasjon vil eksempler på treffsikre tiltak være utbygging av mer kraftproduksjon, overføringskabler for å fjerne flaskehalser innad i Norge, samt reduksjon av forbruket. Det vil imidlertid ta tid før slike tiltak påvirker prisene.

I mellomtiden er det fornuftig å gi økonomisk støtte til dem som rammes av strømkrisen. På den måten beholder vi lysene på i de tusen hjem uten å begrave et system som har tjent oss godt de siste 30 årene.

Kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 31.08.2022.

Marita Skjæveland, nestleder ved avdeling for bygg, industri og energi i Konkurransetilsynet.
Konkurransedirektør Tina Søreide