Av konkurransedirektør Lars Sørgard og seniorrådgiver Erlend Smedsdal.
I landbruksmeldingen uttrykker regjeringen at den er bekymret for konkurransesituasjonen i meierisektoren og at konkurransen må videreutvikles til beste for forbrukerne. Regjeringen foreslår likevel å videreføre de viktigste reguleringene i meierisektoren: Kvoteordningen, prisutjevningsordningen, markedsbalanseringsordningen og Tines rolle som markedsregulator.
Tines sterke markedsposisjoner og reguleringene i meierinæringen gjør at selskapet har en sterk markedsmakt. Det er utfordrende for myndighetene å oppnå virksom konkurranse i denne næringen selv på lang sikt. For å komme nærmere målet om virksom konkurranse er det nødvendig å gjennomføre tiltak som faktisk vil gjøre det lettere for uavhengige meierier å vokse og som gjør det enklere for nye bedrifter å etablere seg.
Det har ikke skjedd store strukturendringer i meierimarkedene de siste ti årene. Tine mottar fremdeles opp mot 95 prosent av leveransene fra melkeprodusenter. Konkurransen på råvareleddet er dermed langt svakere enn i de andre større landbruksnæringene, og langt svakere enn det som kunne forventes 20 år etter stortingsvedtaket om konkurranse i meierimarkedene.
Det er også fremdeles høy markedskonsentrasjon og svak konkurranse i de ulike foredlingsmarkedene for meieriprodukter. Til tross for at hovedutfordreren Q-meieriene har vokst de senere årene har Tine fortsatt en markedsandel på opp mot 80 prosent for drikkemelk. Likedan har Tine høye markedsandeler i markedene for ost, til tross for at Synnøve Finden har vært en konkurrent i mange år og at alle dagligvarekjedene markedsfører sin egen EMV-ost. Også for andre meieriprodukter som fløte, smaksatt melk og smør har Tine sterke markedsposisjoner.
Tines sterke markedsposisjon og betydelige etableringshindringer på råvareleddet gjør det vanskelig for andre aktører i markedet å basere virksomheten på egne melkeleveranser. En betydelig etableringshindring skyldes at kvoteordningen for melk gjør at uavhengige aktører må konkurrere med Tine om leveransene fra eksisterende melkeprodusenter. Det vil også være tidkrevende for nye meierier å opparbeide seg en base av egne leverandører. Etablering på råvareleddet vanskeliggjøres ytterligere av at melkebønder som forlater Tine ikke får med seg sin andel av selskapskapitalen.
For uavhengige meierier er forsyningsplikten for melk et alternativ til å dekke råvarebehovet gjennom melkeleveranser fra egne produsenter, og forsyningsplikten har i meierisektoren stor konkurransemessig betydning.
Regjeringen foreslår i landbruksmeldingen å videreføre forsyningsplikten for melk blant annet fordi en fjerning av forsyningsplikten vil kunne føre til svekket konkurranse. Dagens forsyningsplikt for flytende meieriprodukter er begrenset gjennom et tak på 15 millioner liter melk årlig til hvert foredlingsanlegg, dersom anlegget ikke mottar melk fra egne produsenter. Dette utgjør ikke mer enn produksjonen fra 20-30 av de større melkeprodusentene. Taket på leveranser har vært uendret i mange år. For produksjon av ost og andre faste meieriprodukter er forsyningsplikten derimot uavkortet.
Et viktig tiltak for å styrke konkurransen i meierisektoren er etter tilsynets oppfatning å utvide forsyningsplikten for melk, yoghurt og en rekke andre flytende meieriprodukter. Forsyningsplikten til produsenter av flytende meieriprodukter bør gjøres uavkortet, alternativt bør taket på forsyningsplikten settes så høyt at det gir rom for å etablere nye meierier med effektiv drift.
En slik utvidelse vil kunne gjøre det mer attraktivt å etablere virksomhet innenfor flytende meieriprodukter. Nye og eksisterende meieriselskaper vil da ha trygghet for at de kan oppnå både betydelige produksjonsvolum og bredde i produktspekteret uten å møte på begrensninger i tilgangen på melk. En utvidelse av forsyningsplikten kan således gjøre at det blir flere større konkurrenter til Tine og at disse tilbyr et bredere produktutvalg. For eksisterende meieriaktører vil en utvidelse av forsyningsplikten også kunne gjøre det mulig å øke produksjonen eller utvide produksjonen til andre kategorier av meieriprodukter. Økt konkurranse kan følgelig bidra til et bedre produktutvalg. Det stimulerer til økt etterspørsel fra forbrukerne, hvilket er gunstig både for forbrukere og bønder.
En utvidelse av forsyningsplikten vil i tillegg gjøre det enklere å etablere seg for meierier som på lengre sikt ønsker å dekke råvarebehovet med leveranser fra egne melkeprodusenter. I en oppbyggingsfase vil slike aktører kunne benytte forsyningsplikten helt eller delvis for å dekke sitt råvarebehov, for deretter gradvis å øke andelen som kommer fra egne melkeprodusenter. En utvidelse av forsyningsplikten vil således redusere etableringshindringene både på råvare- og foredlingsleddet i meierimarkedene.
For at en utvidelse av forsyningsplikten skal fungere etter hensikten er det en forutsetning at meierireguleringene er utformet slik at Tine og konkurrentene reelt sett betaler en lik pris for melkeråvare, og at tilgangsprisen på melk gjennom forsyningsplikten dermed er fastsatt konkurransenøytralt.
En utvidelse av forsyningsplikten vil være et effektivt virkemiddel til å fremme konkurransen i et marked som også i fremtiden ser ut til å være tungt regulert. Økt konkurranse vil gi et større produktmangfold og lavere priser, til fordel for bønder og norske forbrukere.
Kronikken stod på trykk i Nationen 11. april 2017.