Selv om det er krisetid i oljenæringen, er det bra at Statoil og andre oljeselskaper utnytter sin kjøpermakt.
Av konkurransedirektør Lars Sørgard og Trygve Bertin Eiken, rådgiver i Konkurransetilsynet.
DE SISTE ÅRENE har vi sett et betydelig fall i oljeprisen, fra om lag 115 dollar fatet sommeren 2014 til perioder med en pris under 40 dollar fatet.
Den dramatiske prisreduksjonen har tvunget frem store kostnadskutt i norsk petroleumsnæring. En betydelig andel av oljeselskapenes kostnader er kjøp fra eksterne leverandører, hvilket illustreres
ved at 80 prosent av de ansatte i petroleumsnæringen jobber hos leverandørene.
Mer enn en halvering i oljeprisen vil dermed lede til kutt ikke bare i oljeselskapenes interne kostnader, men også oljeselskapenes kostnader for innkjøp fra leverandørindustrien. Det er derfor ikke overraskende at krisen har ført til omstilling og nedbemanninger både i oljeselskaper og hos leverandører.
STATOIL ER OPERATØR for om lag 70 prosent av olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel. Det har blitt stilt spørsmål ved om Statoil i denne vanskelige situasjonen
har utnyttet sin posisjon, og da særlig i forhandlinger mellom selskapet og den enkelte leverandør. Har de opptrådt på en måte som kan betraktes som misbruk
av markedsmakt overfor leverandører?
De utfordringene denne næringen nå står overfor har fått stortingsrepresentant Line Henriette Hjemdal til å etterlyse en gjennomgang av konkurranseforholdene.
Nærings- og fiskeridepartementet har bedt Konkurransetilsynet om en overordnet beskrivelse av konkurranseforholdene i petroleumsnæringen, samt å vurdere om og eventuelt hvordan konkurransepolitiske virkemidler kan motvirke skadelige virkninger av kjøpermakt. Oppdraget har hatt et begrenset omfang.
Beskrivelsen av konkurranseforholdene er derfor på et overordnet nivå, og drøftingen av kjøpermakt er prinsipiell og ikke knyttet opp mot noen enkeltselskaper.
TO ASPEKTER ved den aktuelle problemstillingen har avgjørende betydning for spørsmålet om den type atferd er skadelig for samfunnet. For det første er det kjøpermakt, ikke selgermakt, som er tema. Mens selgermakt typisk fører til høyere priser for kundene og er skadelig for samfunnet, vil utnyttelse av kjøpermakt svært ofte være positivt for samfunnet. En kjøper med kjøpermakt vil typisk kunne utløse konkurranse mellom leverandørene, slik at de senker sine priser og på andre måter bli attraktive for kjøperen. Et billigere og bedre tilbud fra leverandørene er bra for samfunnet.
For det andre er det verdt å merke seg at markedene for olje og gass i stor grad er internasjonale. Det enkelte oljeselskap kan derfor ha begrenset mulighet for å
påvirke prisen de selger sine produkter for. I de fleste tilfeller der en ut fra en økonomisk analyse finner at kjøpermakt er skadelig for samfunnet, er det knyttet til
at den aktøren som utnytter kjøpermakt også har mulighet til å utnytte selgermakt.
STERK KJØPERMAKT kombinert med liten grad av selgermakt, som nettopp er tilfellet for en del oljeselskaper i petroleumsnæringen, taler for at vi har mindre grunn til å bekymre oss for at samfunnet blir skadelidende av utnyttelsen av denne kjøpermakten. Kjøpermakt kan oppmuntre leverandørene til å konkurrere, uten at en bør frykte at oljeselskapene i neste omgang kan snu seg rundt og ta en høyere pris fra sine kunder.
Kjøpermakt kan på lang sikt være uheldig, for eksempel ved at den harde konkurransen som kjøperen utløser fører til et stort frafall på leverandørleddet.
Hvis kjøperen har en sterk stilling i markedet, vil den vanligvis ta dette inn over seg. Grunnen er enkelt og greit at det er i kjøperens interesse at leverandørindustrien er konkurransedyktig og preget av et nødvendig mangfold. Det er problematisk å gripe inn mot kjøpermakt ut fra en idé om at kjøperne ikke gjør det som er best for dem selv. Hvis en er bekymret for noen konkrete aspekter, for eksempel sikkerhet, finnes det andre og mer treffsikre virkemidler enn å dempe kjøpermakten.
RETTSPRAKSIS hva angår utnyttelse av kjøpermakt er i tråd med det bildet vi får fra den økonomiske analysen. Det er svært få eksempler på inngrep mot misbruk av kjøpermakt. De fleste konkurransesakene vedrørende misbruk omhandler selgere som stenger ute konkurrenter, og følgelig ikke kjøpermakt.
Det sentrale spørsmålet i de fleste av disse sakene har vært om kundene til aktøren med kjøpermakt har kommet dårligere ut. Kjøpermakt vil vanligvis være fordelaktig for kjøperne. Hvis kjøperne kommer bedre ut, kan det i neste omgang helt eller delvis videreføres til deres kunder.
Det er slik Konkurransetilsynet ser det tilstrekkelige virkemidler i konkurranseloven til å gripe inn mot eventuelle konkurranseskadelige virkninger av utnyttelse
av kjøpermakt. Konkurransereglene er ikke ment for å beskytte selskaper som utsettes for hard konkurranse.
SELV OM UTNYTTELSE av kjøpermakt er bra for samfunnet, er det selvsagt brutalt og tøft for dem som rammes. Tøffe forhandlinger vil nettopp være tilfelle dersom kjøpermakten utnyttes. En bør imidlertid være varsom med å anvende konkurransereglene mot denne formen for utnyttelse av kjøpermakt, da den type inngrep i forhandlingene kan føre til dempet konkurranse.
En kjøpers frihet til å velge hvem man skal kjøpe fra, og hvilke produkter man ønsker å kjøpe, er grunnleggende for at markeder skal fungere effektivt. I den grad det som foregår er problematisk, for eksempel at leverandører opplever brudd på inngåtte avtaler, er det håndheving av for eksempel kontraktsrettslige forhold som er det mest treffsikre.
I DE SISTE ÅRENE har vi sett dramatiske opp- og nedturer i leverandørindustrien. Veksten var kraftig 2011-14, og nå har omstillingen ledet til at omfanget av petroleumsindustrien er tilbake på om lag nivået fra 2011. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det viktig at næringer er omstillingsdyktige.
Konkurransetilsynet har ikke grunnlag for å si at sterk konkurranse mellom leverandører er mindre gunstig i en krisetid. Konkurranse kan bidra til at nødvendige omstillinger blir gjennomført raskere enn det som ellers ville skjedd. Dette kan være bra ut fra et samfunnsøkonomisk ståsted.
Kronikken stod på trykk i Bergens Tidende 7. oktober 2016.